Jean Joseph Marie Amiot
I dagens verden har Jean Joseph Marie Amiot fått enestående relevans. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin innflytelse i forretningsmiljøet eller dens betydning i folks daglige liv, har Jean Joseph Marie Amiot blitt et tema for konstant debatt og diskusjon. Fra sin opprinnelse til sin utvikling i dag, har Jean Joseph Marie Amiot vært gjenstand for studier og analyser av eksperter fra forskjellige områder. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Jean Joseph Marie Amiot, fra dens implikasjoner i hverdagen til dens innvirkning på globalt nivå. Gjennom et detaljert og dyptgående blikk søker vi å bedre forstå rollen Jean Joseph Marie Amiot spiller i vår moderne verden og hvordan den har blitt en integrert del av vår virkelighet.
| Jean Joseph Marie Amiot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. feb. 1718[1][2] Toulon[3][4] | ||
| Død | 9. okt. 1793[5][6][4][2] (75 år) Beijing[7][8][4] | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, astronom, oversetter, historiker, geistlig | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Jean Joseph Marie Amiot (kinesisk valgt navn: 錢德明, Qian Deming, født 8. februar 1718 i Toulon i Frankrike, død 9. oktober 1793 i Beijing i Kina) var en fransk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen.
Liv og virke
Han ble novise i jesuittordenen i 1737 og ble presteviet i Lyon i desember 1746. Under utdannelsestiden hadde han uttrykt sitt ønske om å dra ut som kinamisjonær. Ønsket ble oppfylt, og sammen med to kinesiske noviser for jesuittene seilte han ut fra havneyen Lorient i Bretagne i desember 1749 og ankom Macao den 27. juli 1750.
Året etter fortsatte han reisen, det var hovedstaden som var målet. Han ankom Beijing den 22. august 1751. Der fikk han snart Qianlong-keiserens tillit.[trenger referanse] Han virket i Den forbudte by som forsker og astronom. Han beskjeftiget seg også med kinesisk oldtid, generell kinesisk historie, mandsjuenes språk og musikk. For å anskueliggjøre kinesisk fløytemusikk for et europeisk publikum transkrierte han en god del til europeisk blokkfløyte. I 1772 oversatte han Sunzis Kunsten å krige ( 孫子兵法, Sūnzǐ bīngfǎ) til fransk. Dette var første gang dette verket ble tilgjengelig på et uropeisk språk (tittel: Treize articles, «tretten artikler»).
Amiot forfattet også mange andre verk som gjorde Orientens verden kjent i Europa. Hans mandsju-ordbok Dictionnaire tatare-mantchou-français (Paris, 1789) var av stor verdi, idet dette språket så langt hadde vært ukjent i Vesten.[trenger referanse] Blant hans øvrige verker kan fremheves Mémoires concernant l'histoire, les sciences et les arts des Chinois (15 bind, Paris, 1776-1791). Det tolvte bindet i serien, Vie de Confucius, var mer omfattende og nøyaktig enn noe tidligere verk om denne kinesiske vismann.[trenger referanse]
Han var keiserens fremste oversetter til og fra europeiske språk for det meste av keiserens senere virke - han forble i Beijing også etter at jesuitterordenen ble opphevet av paven, og døde der bare noen få år før keiseren.[9]
Selv om han mest erindres for sin formidling av kinesisk kultur til Europa, var det hans eget fremste siktemål å gjenvinne for kristendommen en legitim plass i det kinesiske samfunn.[trenger referanse] Sammen med seg om dette hadde han en rekke andre franske jesuitter i Beijing, som blant andre Antoine Gaubil og Michel Benoist. Men deres bestrebelser slo feil.
I tillegg til problemene deres i Kina, var utviklingen i Europa heller ikke positiv for dem. Jesuittordenen ble forvist fra Frankrike i 1764. Amiot klarte da, ved hjelp av Henri Bertin, den franske statsminister som han korresponderte med, å sikre videre finansiering for de franske jesuitters virke i Beijing fra den franske konge personlig. Ni år etter, i 1773, opphevet pave Klemens XIV jesuittordenen. For å berge det som lot seg berge av jesuittenes misjon i Kina, klarte pater Amiot til å få vincentinerordenen til å overta deres virke. Men alt dette ble på nytt kullkasted av den franske revolusjon i 1789.
Amiot ble dypt personlig berørt av nyheten om at kong Louis XVI var blitt henrettet.[trenger referanse] Det kan se ut som om at pater Amiot døde samme dag som han mottok nyheten om dette: Han feiret requiemmesse for kongens sjel og søde om aftenen den 8. oktober 1793.
Utvalgte verker
- Mémoires concernant l'histoire les sciences et les arts des Chinois. Nyon, Paris 1776–1814 (15 bind)
- Vie de Confucius (Bd. 12 av Mémoires sur les Chinois)
- Dictionnaíre tatar-mantchou-francais, Nyon, Paris 1789 (tre bind)
- Grammaire de la langue tatare-mantchoue.
- Mémoire sur la musique des Chinois, tant anciens que modernes. Minkoff, Genève 1973 (reproduksjon, original Paris 1779)
- Eloge de la ville de Moukden, oversatt fra kinsisk 1770
- Art militaire des Chinois, 1772; plusieurs ouvrages sur la Typographie et la Musique des Chinois
- Divertissements ou concerts de musique chinoise, en deux fois trois cahiers, accompagnés d’un cahier de musique sacrée (prières catholiques en chinois mis en musique, envoyés à Mr. Bignon, bibliothécaire du Roi) upubl.
Musikk-CD
- CD «Jésuites et courtisanes' » & «Concert baroque à la cité interdite» par l’Ensemble baroque XVIII-21, dir. Jean-Christophe Frisch
Se også
Referanser
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 124269869, besøkt 14. oktober 2015
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12112654w, besøkt 10. oktober 2015
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 16. desember 2014
- ^ a b c EB-11 / Amiot, Jean Joseph Marie
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014
- ^ Encyclopædia Britannica, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jean-Joseph-Marie-Amiot
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014
- ^ EL / Amiot, ijezuit
- ^ Odd Arne Westad: Restless Empire: China and the World since 1750, The Bodley Head, London, 2012, s. 11.
Litteratur
- Camille de Rochemonteix: Joseph Amiot et les derniers survivants de la Mission française à Pékin (1750-1795), Paris 1915
- Nicolas Standaert og Yves Lenoir: Les Danses rituelles chinoises d’après Joseph-Marie Amiot, Brussel/ Namur: Éditions Lessius / Presses universitaires de Namur, 2005