I artikkelen som vi skal ta for oss neste gang, skal vi fordype oss i ICPC-2, et tema som utvilsomt har fått stor aktualitet i nyere tid. ICPC-2 har lenge vært gjenstand for studier, debatt og refleksjon, og i denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger til dette viktige temaet. Fra dets innvirkning på dagens samfunn til dets historiske relevans, gjennom dets implikasjoner på ulike områder, vil vi fordype oss i en dyp og detaljert analyse av ICPC-2, med sikte på å tilby leserne en komplett og berikende visjon om dette emnet.
ICPC-2 er den andre versjonen av ICPC som er den internasjonale klassifikasjonen for sykdommer og symptomer som brukes i den norske primærhelsetjenesten.[1]
Den første versjonen ICPC (International Classification of Primary Care) er en diagnoseliste fastsatt første gang i 1987 av en komite WICC som ble nedsatt i 1972 av WONCA, (World Organization of National Colleges, Academies and Academic Associations of General Practitioners/Family Physicians).
Norge har sin egen oversatte liste som vedlikeholdes av KITH, (Kompetansesenter for IT i helse- og sosialsektoren).
Trygdeetaten/Nav krever at diagnosekoden etter ICPC skal påføres alle legeregninger, sykemeldinger og legeerklæringer om arbeidsuførhet.
Kodene i ICPC består av en bokstav og to sifre. For enkelte spesielle diagnoser er det tre sifre. Bokstaven angir et organsystem. Sifrene 00-29 angir symptomdiagnoser, mens 70-99 angir sykdomsdiagnoser.
Kodene 30-69 er terapi, behandling, prosesskoder som er felles for alle organkapitler.
I Norge bruker sykehusene diagnoselisten ICD-10