Hu Hanmin
I dagens verden er Hu Hanmin en problemstilling som har fått stor aktualitet i samfunnet. I årevis har det vært gjenstand for debatt og diskusjon blant både eksperter og vanlige mennesker. Dens innflytelse har utvidet seg til flere aspekter av dagliglivet, og påvirker alt fra økonomi til politikk, inkludert kultur og teknologi. Det er et tema som vekker motstridende lidenskaper og meninger, og som har skapt stor offentlig interesse. I denne artikkelen vil vi grundig utforske Hu Hanmin og dens innvirkning på dagens samfunn, analysere årsaker, konsekvenser og mulige løsninger.
| Hu Hanmin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. des. 1879[1] Panyu | ||
| Død | 12. mai 1936[1] (56 år) Guangzhou | ||
| Beskjeftigelse | Partileder, kunstner, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Hōsei-universitetet | ||
| Parti | Kuomintang Tongmenghui | ||
| Nasjonalitet | Republikken Kina Qing-dynastiet | ||
Hu Hanmin (tradisjonell kinesisk: 胡漢民, forenklet kinesisk: 胡汉民, pinyin: Hú Hànmín; født 9. desember 1879 i Panyu i Guangdong i Kina, død 12. mai 1936 i Guangdong) var en av de tidligere ledere av Kuomintang (KMT), og en svært viktig politiker på høyrefløyen innen Kuomintang.
Liv og virke
Hu Hanmin tok jureneksamen da han var 21 år gammel. Han studerte i Japan fra 1902, og ble med i Tongmenghui som redaktør av《Minbao》i 1905.
Årene 1907-1910 deltok han under flere væpnede oppstander. Kort etter Xinhairevolusjonen i 1911 ble han utnevnt til guvernør av Guangdong og hovedsekretær for den provisjonelle regjering. Han deltok i den annen revolusjon i 1913, og ble med Sun Yat-sen til Japan da den revolusjonen slo feil. Der opprettet de Det kinesiske revolusjonære parti.
Hu bodde i Guangdong fra 1917 til 1921 og arbeidet for Sun Yat-sen, først som transportminister og deretter som hovedrådgiver.
Hu ble i januar 1924 valgt til et sentralt medlem av Kuomintangs eksekutivkomite. I september fungerte han som visegeneralissimo, da Sun Yat-sen dro fra Guangzhou til Shaoguan.
Sun døde i Beijing i mars 1925, og Hu var da en av de tre mektigste skikkelsene i Kuomintang. De andre to var Wang Jingwei og Liao Zhongkai. Liao ble snikmyrdet i august samme år, og Hu ble mistenkt og arrestert. Etter Ninghansplittelsen i 1927 støttet Hu Chiang Kai-shek og ble leder for den lovgivende yuan i Nanjing. Den 28. februar 1931 ble han satt i husarrest av Chiang på grunn av uenighet rundt den nye provisoriske konstitusjon. Internt partipress tvang Chiang til å slippe ham fri.
Etter dette ble Hu en mektig leder i Sørkina, og formulerte tre motstandsprinsipper: Motstand mot japansk invasjon og massaker, motstand mot militante kommunister, og sist, men ikke minst motstand mot den selvutropte leder Chiang Kai-shek. Anti-Chiang-fraksjonene i KMT trakk til Guangzhou for å etablere en rivaliserende regjering der. De krevde Chiangs avgang fra de to postene som både president og statsminister.
Borgerkrig ble bare avverget ved det at japanerne invaderte Mandsjuria, og dermed fikk man annet å tenke på.
Hu besøkte Europa og innstilte sine politiske angrep på Chiang Kai-shek i juni 1935. Dunder første sesjon av Kuomintangs femte konferanse i desember 1935, ble han in absentia valgt til formann for komiteen for alminnelige anliggender. Hu returnerte til Kina i januar 1936 og bodde i Guangzhou til han døde av hjerneblødning den 12. mai 1936.
Hus politiske kongstanke var at en persons individelle rettigheter var en funksjon av vedkommendes nasjonale tilhørighet og dcelaktighet.
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hu-Hanmin, besøkt 9. oktober 2017
Litteratur
- Boorman Howard L., Howard Richard C. (red.). Biographical dictionary of republican China (på eng). New York: Columbia U.P.
Eksterne lenker