Hans Luihn

Navnet Hans Luihn fremkaller forskjellige ideer og følelser for hver person. Enten det er en person, et emne eller en date, har Hans Luihn kraften til å fange oppmerksomhet og vekke nysgjerrighet. I denne artikkelen vil vi grundig utforske betydningen og betydningen av Hans Luihn, samt dens innflytelse på samfunnet og våre daglige liv. Fra dens opprinnelse til dens relevans i dag, vil vi analysere alle nøkkelaspektene som gjør Hans Luihn til et tema verdt å diskutere og reflektere over. Bli med oss ​​på denne fascinerende reisen gjennom Hans Luihn.

Hans Luihn
Født18. sep. 1914Rediger på Wikidata
Død6. aug. 2008Rediger på Wikidata (93 år)
BeskjeftigelseSkribent Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Hans Jakob Luihn (født 18. september 1914, død 6. august 2008)[1] var en norsk motstandsmann under den andre verdenskrigen. Han var spesielt aktiv i forbindelse med illegale aviser, og var i 1980- og 1990-åra leder av Den Illegale Presses Forening.

Etter krigen arbeidet Luihn i utenrikstjenesten som sosialattache, og ble senere informasjonssjef i Arbeidsdirektoratet. Han arbeidet Sosialdepartementet, og som sekretær for Stortingets sosialkomite. Siden arbeidet han som redaktør innen fagpressen.

Krigstiden

Da krigen startet var Luihn aktiv i Arbeidernes ungdomsfylking, og styremedlem i Østensjø-laget i Østre Aker.[2] Sammen med en annen AUFer, Kjell Kviberg fra Torshov-laget startet han i september 1941 Norges første trykte illegale avis, Avantgarden. Sommeren 1943 kom det imidlertid til brudd mellom de to, da Kviberg fulgte NKP og ble sentral i deres avisutgivelser.

Høsten 1943 startet Luihn avisen Svart på hvitt, som vinteren 1943 – 1944 ble en sentral illegal avis. Denne avisen utkom fram til okkupantene slo til mot de hemmelige avisene ved det såkalte «pressekrakket» i februar 1944.

Luihn gjorde noen forsøk på å føre Avantgarden videre, og var under denne opprullingen i Sverige for å skaffe utstyr til avisproduksjonen. Det endte med at et nummer ble trykt der og smuglet over grensa. Det ble imidlertid kommunistene som sto for utgivelsen av denne avisen de siste krigsårene.[3]

Etter krigen la Luihn ned et stort arbeid for å samle informasjonen om den hemmelige pressa under okkupasjonen, og publiserte flere bøker om emnet.

Luihn egenpubliserte fremtidsromanen Dagen etter i morgen i 1954. Romanen ble distribuert av Tiden Norsk Forlag. Boka handler om Albert Olsen, som sammen med familien forlater Norge i 1952. De lever isolert på Grønland i 40 år, inntil de vender tilbake til Norge i 1992 og møter et nytt samfunn.[4]


Bibliografi

  • Finnmark: en økonomisk analyse (1952)
  • Norges næringsliv (red) (1953)
  • Dagen etter i morgen (1954)
  • Fylker og landsdeler i Norge statistisk belyst (1959)
  • De illegale avisene, Universitetsforlaget (1960)
  • Det fjerde våpen: den hemmelige presse i Norge 1940 – 1945 (1981)
  • Men krigen er jo slutt : om de norske krigsinvalidene fra frihetskrigen 1940 – 45 (1990)
  • Illegale aviser 1940 – 1945 (red) AL Biblioteksentralen (1995) ISBN 82-7022-165-1
  • Den frie hemmelige pressen, Nasjonalbiblioteket (1999) ISBN 82-7965-010-5

Referanser

  1. ^ Gravferdsetaten i Oslo kommune
  2. ^ Side 247. Terje Halvorsen: Partiets salt, Pax, Oslo 2003
  3. ^ Side 35. Hans Luihn: Den frie hemmelige pressen, Nasjonalbiblioteket (1999) ISBN 82-7965-010-5
  4. ^ Omslagets baksidetekst. Hans Luihn: Dagen etter i morgen, Forlagt av Hans Luihn (1954), Trykt av Maiprent Stavanger


Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.