Hammondorgel

Hammondorgel er et elektromekanisk orgel som ble designet og bygd av Laurens Hammond rundt 1934.

Sentralt i oppbyggingen av instrumentet står den såkalte tonehjulsgeneratoren som drives av en elektrisk motor som er synkronisert med elektrisitetsforsyningens nettfrekvens (50 (EU) eller 60 Hz (USA))- en såkalt synkronmotor. Tonehjulsgeneratoren består av en rekke såkalte roterende tonehjul som er metallskiver med nær sinusformede mønstre i periferien. En stavmagnet, med en omviklet spole som videre er koblet til en LC-parallellresonanskrets (filter), er plassert helt inn mot ytre periferi av hvert tonehjul, og det elektriske signalet fra hvert enkelt tonehjul vil da være å sammenligne med en orgelpipe. Signalene blandes sammen i forhold til registrering og tangentkombinasjon og forsterkes videre i en relativt avansert rørbasert forsterker. Orgelet produserer en temperert, varm og levende lyd. Den karakteristiske klangen fikk Hammond-orglet fra 1945 da det ble utstyrt med en elektromekanisk skanner-vibrato.

Blant de mest kjente modellene er Hammond B-3 og C-3 som kom i 1954 og var da blitt utvidet med et såkalt «touch response»-perkusjonssystem . Det meste av det originale designet fra tidligere var likevel beholdt.

Hammondorglet ble opprinnelig solgt til kirker som et billigere alternativ til pipeorgelet, men kom til å bli i svært stor grad brukt til underholdningsmusikk, og senere også til jazz, blues og i større grad i rockemusikk (på 60- og 70-tallet) og gospelmusikk. Hammondorglet ble gjerne, hovedsakelig fra 1970-årene, benyttet i kombinasjon med såkalt Leslie-høyttalerkabinett (med roterende horn og basshøyttalerbaffel). Dette introduserer både en amplitude- og frekvensmodulasjon av signalet samt en konstant dopplereffekt, noe som sprer lydspekteret betydelig.

Det originale Hammondorglet har befestet sin posisjon i historien og er fremdeles i utstrakt bruk i orkestersammenheng grunnet dets unike lyd og solide konstruksjon. Dette til tross for at siste tonehjulsmodell rullet ut av fabrikken i 1974 og at flere digitale etterligninger har sett dagens lys de senere år.

Hammond-orglet ble de første årtiene hovedsakelig brukt av hva man kan kalle melodiøse organister og plateartister, - først med navn som Ethel Smith, Milt Herth, Ken Griffin, Eddie Layton, og noen dusin til. Klaus Wunderlich ble et sterkt dominerende navn i Europa fra ca. 1960. Booker T. Jones har angivelig spilt en rolle i at orgelet kom til rock, fra rhytm and blues. Den britiske organisten James Taylor sier at orgelet «ble populært da personer som Booker T. & the M.G.'s og artistene fra Stax Records-platemerket kom til London» og hadde spillejobber.

Matthew Fisher spilte orgelet i «A Whiter Shade of Pale», som toppet listene i Storbritannia på sommeren 1967. Året før var første gang han støtte på orgelet, og da han spurte om å prøve Ian McLagans orgel, fikk han beskjed om at «Det er et skrikende behov etter Hammond-spellere - hvorfor tar du ikke og kjøper ett for deg sjæl?»

Rundt slutten av 1970-årene ble Hammond-orgel tildels oppfattet som umoderne, spesielt i Storbritannia der orgelet ofte ble brukt til pop-låter ved tilstelninger i social clubs.^[1] Band gikk mere over til å bruke synthesizere, som var blitt billigere- og mere flyttbare enn orglene.^[2]

Joey DeFrancesco - som har samarbeidet med Jimmy Smith^[3] - er positiv til orgelets framtid, «Alle elsker det. Den gir en følelse av velvære (...) Jeg tror at det er større nå en noengang».^[4]

• Utstilt på Teknisk Museum er «en Hammond BC LaFleur-modell fra 1938. Det ble kjøpt inn av restaurant Regnbuen i Klingenberggata i Oslo, og var i bruk der til midten av 1960-tallet».^[5]

Norske band med hammond-spillere er/var blant annet The Teddybears.

Komposisjoner med innslag av orgelet er blant annet gjort av Arne Nordheim.^[6]

Orgelet fantes før på «hoteller og restauranter kunne lytte til (...) taffelmusikk (bakgrunnsmusikk under et måltid) fra en pianist, et Hammond-orgel eller et lite orkester».^[7]