Gunnar Knudsens andre regjering

Gunnar Knudsens andre regjering ble utnevnt 31. januar 1913. Regjeringen var en flertallsregjering fra Venstre.

Regjeringen ble dannet etter stortingsvalget i 1912, der Venstre vant en av sine største største valgseiere noen gang. I valget fikk Venstre 37,1% av stemmene og vant 68 stortingsmandater, noe som var en fremgang på 25 mandater siden valget i 1909. Inkludert Johan Castbergs Arbeiderdemokratene, vant Venstre 76 av 123 mandater på Stortinget, i en tid da 62 var nok til flertall.^[1] Gunnar Knudsen skal selv ha en stor del av æren for at Venstre vant et rent flertall, da han i en alder av 65 år holdt 65 foredrag rundt om i landet, fra Lindesnes i sør til Lofoten i nord.^[2]

Med tanke på Venstreforeningens rene flertall, gjorde Knudsen det tidlig klart hva situasjonen var med å si: "Nå har vi makten, og den skal bli brukt". Dette var en svært upopulær holdning blant opposisjonen, men det var ingenting de kunne gjøre med det.

Som mange hadde forutsett, skar det seg til slutt mellom Knudsen og Castberg. De hadde aldri hatt sterke følelser for hverandre, men samarbeidet fordi de hadde bruk for hverandre. Bruddet skjedde i april 1914, og Knudsen gjorde det klart at han aldri ønsket å samarbeide med Castberg i en regjering igjen. Han mente at Castberg var både hovmodig og selvopptatt, mens Castberg i gjengjeld mente Knudsen var "stivsinnet og lite hensynsfull mot sine kollegaer". Dette bruddet førte også til at det parlamentariske samarbeidet mellom Venstre og Arbeiderdemokratene tok slutt.^[2]

Knudsen og hans regjering ble gjenvalgt etter stortingsvalget i 1915, som var det første valget med alminnelig stemmerett for kvinner. Etter krigens harde påføring ble stortingsvalget i 1918 en total fiasko for Venstre, som ble nesten fullstendig utradert i byene. I tillegg til deres politikk under krigen, ble partiets meninger om målbevegelsen, og avholdsbevegelsen. Venstre vant bare 28,3% av stemmene, og mistet dermed 22 mandater og flertallet. Dette ble starten på mer enn 20 år med mindretallsparlamentarisme. Regjeringen kunne imidlertid fortsette som en mindretallsregjering. Knudsen selv ønsket å gå av etter valgnederlaget, men det var ingen andre som var ønsket å ta regjeringsmakten. Knudsen nektet å samarbeide med noen som var høyre for Venstre, spesielt Høyre, men ønsket heller ikke å samarbeide med kommunistene i Arbeiderpartiet.^[2]

Etter de økonomiske vanskene under krigen, ønsket Knudsen en stram finanspolitikk og var meget sparsommelig i sin siste tid som statsminister. I juni 1920 gikk Knudsen imot forslaget om å øke budsjettet til veibygging med en million kroner, og valgte å stille et kabinettspørsmål. Dette gjorde han selv om han visste hele opposisjonen, pluss tre av hans partifeller, ville stemme mot og felle han. I en alder av 72 år, var Knudsen blitt sliten gammel mann. Han var ikke lei seg for at han måtte gå av, og tok plass som Venstres parlamentariske leder i Stortinget frem til 1921.^[2] Gunnar Knudsens andre regjering ble etterfulgt av Otto B. Halvorsens første regjering (H og FrV).

Gjennom hele året måtte regjeringen ta hensyn til det stadig voksende spenningsnivået i Europa. Under trontaledebatten i februar 1914, ble Knudsen oppfordret til å øke forsvarsbudsjettet. Til dette svarte Knudsen "Den politiske himmel er verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år". Da første verdenskrig startet i juli, ble Knudsen sterkt kritisert for denne uttalelsen. Opposisjonspolitikere og menn som Fridtjof Nansen at Knudsen fremsto som ansvarsløs, og at han ikke forstod alvoret med krig i Europa. Den 1. august gjorde den norske regjeringen det klart at Norge ikke ønsket noen form for deltakelse i konflikten, og ville holde seg nøytrale. Personlig sympatiserte Knudsen med Storbritannia, men valgte å følge utenriksminister Nils Ihlens nøytralitetslinje. Ettersom Knudsen ikke hadde tro på at krigen kom til å bli langvarig, la han opp politikken deretter.

Krigen førte til at utenlandshandelen ble kraftig svekket, noe som førte til en omfattende mangel på forbruksvarer og korn. Ettersom mangelen på varer ble kombinert med høy etterspørsel førte til kraftige prisstigninger. Dette førte til en "dyrtid".^[3] Ettersom lønningene ikke greide å holde tritt med prisveksten, førte det til at befolkningen fikk en kraftig redusert kjøpekraft. Dette ble kombinert med at Norges Bank suspenderte gullinnløsningen, ettersom folk ville ha pengene sine ut av banken. På grunn av dette, mangelen på råvarer og frykten for at ville svikte, valgte mange bedrifter å ty til permitteringer. På det verste stod hver fjerde fagorganisert uten arbeid.^[4]

Den økonomiske ustabiliteten førte til innslag av spekulasjonsøkonomi, der de som hadde penger valgte å investere i etterspurte varer. Den største prisveksten så man innen skipsfarten. I 1914 kostet det kr 4,60 å frakte ett tonn varer over Nordsjøen, mens i 1917 kostet det kr 260. Dette førte til at skipsaksjene mangedoblet seg gjennom krigen. For vanlige folk, derimot, ble kårene etter hvert svært vanskelige. Dette førte til en stor økning i varer kjøpt på svartemarkedet.

For å unngå at økonomien skulle kollapse, måtte regjeringen iverksette sterke reguleringstiltak. Dette inkluderte maksimalpriser, rasjonering, prisregulering, valutakontroll, og tvangsdyrking av korn. Regjeringen fikk kraftig kritikk for at de var for nølende med å iverksette disse reguleringene. I 1917 var matsituasjonen så dårlig at Norge begynte å kjøpe tilbake noe av den fisken de hadde solgt til Storbritannia.^[5] Regjeringen så seg også nødt til å opprette monopol på korn i 1915, og på sukkerimport. Fra 1918 fikk alle familier i Norge tildelt et rasjoneringskort. I tillegg kom det forbud mot bruk av poteter og korn til brennevinsbrenning, samt forbud mot import av brennevin, sterkvinm og øl. Disse forbudene var blant forgjengerne til brennevinsforbudet, som skulle bli det største politiske stridstemaet på 1920-tallet.

Regjeringen syntes det var særdeles viktig å opprettholde nøytraliteten, også i media. Norsk media var som regel britiskvennlig, og skrev negativt om Tyskland. Regjeringen var så misfornøyd med dette at justisminister Andreas Urbye la frem et forslag om straff for aviser som skrev fornærmende om de krigførende partene. Dette ble av befolkningen sett på som et angrep mot ytringsfriheten. Det vakte så stor offentlig motstand at framlegget ble forkastet og Urbye måtte gå av.

På grunn av den dårlige økonomiske situasjonen under krigen, fikk arbeiderbevegelsen en kraftig oppblomstring. Arbeiderne demonstrerte med flere anledninger for lønninger som de kunne leve av, og følte at de ble utnyttet av de som hadde bedre kår. Dette førte til et stadig voksende klasseskille. I 1916 førte arbeidskampen til en storlockout, som nesten resulterte i en generalstreik. Utover krigen begynte arbeiderbevegelsen å bli stadig mer radikal, og tok spesielt inspirasjon fra den russiske revolusjonen. Knudsen skal imidlertid berømmes for hvordan han jobbet for å få arbeiderne med i samfunnsstyringen. Sammen med flere sosiale reformer mener flere historikere at dette arbeidet var avgjørende for at Norge unngikk en revolusjon.

Krigen viste seg også å bli svært dyr for staten. Dette var grunnet oppkjøp og bevilginger staten gjorde i flere sektorer, samt kjøp av matvarer og opprettholdet av nøytralitetsvernet. I løpet av krigen ble statsgjelden tredoblet, og nådde en milliard kroner. Dette førte til at det ble innført høyere skattesatser, progressive satser og ulike forbrukerskatter.^[4]

I ettertid har Knudsen og hans regjering blitt kraftig kritisert for deres passive og trege respons til den økonomiske krisen som utspilte seg på deres vakt. Etter krigen tok slutt fikk økonomien en kort oppblomstring før den fikk et tilbakeslag høsten 1920, men da var Knudsen ikke statsminister lenger. Knudsens regjerings håndtering av krisen førte til flere år med svingende priser og en kjør økonomi. Til og med det parlamentariske systemet ble satt under press, ettersom venstresiden presset på for et kommunistisk diktatur, mens deler av høyresiden ønsket en autoritær regjering. Grunnet oppblomstringen av arbeiderbevegelsen under krigen, førte dette på lang sikt til Arbeiderpartiet og velferdsstatens fremvekst.

I dag er regjeringen kanskje aller best husket for at de Castbergske barnelover, oppkalt etter Johan Castberg, ble vedtatt i deres regjeringstid. Allerede i 1901 hadde Castberg fremmet et forslag på vegne av de forenede arbeidersamfund om en endring i arveloven. En av hovedmotivasjonene bak utviklingen av barnelovene, var en rapport fra Statistisk Sentralbyrå utgitt i 1907, som gjorde det klart at barnedødeligheten var høyere blant uekte barn, enn barn født i ekteskap.^[6]

Som justisminister i Knudsens første regjering, la Castberg i 1909 på nytt frem et forslag om utvikling av barnelover på vegne av regjeringen. Allerede året etter fremmet han på nytt saken, denne gangen i samarbeid med Hans Konrad Foosnæs, men også denne gangen ble ikke forslaget behandlet ettersom saken måtte utrede saken nærmere. I 1912 la Wollert Konows regjering regjering frem et et lovforslag som inneholdt mye av det samme som Castbergs utkast, bortsett fra at retten til fars navn og arv var utelatt.

Da Knudsens andre regjering tiltrådte i 1913, ble Castberg utnevnt til Norges første sosialminister. Debattene om barnelovene kom først opp i Odelstinget fra 27. januar 1915 til 3. februar 1915 i Odelstinget. Lovvedtaket ble ikke vedtatt etter ved andre gangs behandling. Dermed måtte lovanmerkningen behandles av Odelstinget, før et nytt vedtak ble vedtak ble vedtatt i Lagtinget 23. mars og overlevert til kongen. 10. april 1915 la Castberg forslaget til barnelover, som ble sanksjonert.^[6]

Dette var en stor seier for Castberg og hans svigerinne, Katti Anker Møller, som også hadde jobbet hardt for å sikre støtte til lovendringen. Hensikten med loven var å bedre barn født utenfor ekteskap og barnets mor. Dette ble gjort gjennom at moren skulle få mer midler fra det offentlige, og barnets far skulle bære et større ansvar enn tidligere. Den største endringen loven brakte med seg, derimot, var at nå hadde barn født utenom ekteskap rett til å bære farens navn og arve fra han.

Lovene ble i sin samtid sett på som radikale, og ble kritisert fra mange hold. Den sterkeste kritikken kom fra religiøse og konservative hold, der spesielt gifte kvinner kritiserte loven. I på grunn av sine moderne prinsipper i en tid der dette var et kontroversielt tema, ble barneloven i 2017 en del av UNESCOs liste over verdens dokumentarv.^[7]

• Gunnar Knudsens andre regjering. regjeringen.no