Gruvedrift i Cornwall
I dagens verden har Gruvedrift i Cornwall blitt et tema med stor relevans og interesse for et stort antall mennesker. Siden det dukket opp har Gruvedrift i Cornwall fanget oppmerksomheten til ulike samfunnssektorer, generert debatter, motstridende meninger og en kontinuerlig interesse for å lære mer om det. Dens innvirkning har overskredet grenser og har generert en stor mengde forskning og publikasjoner som søker å fordype seg i de forskjellige fasettene. Gruvedrift i Cornwall har klart å innta en fremtredende plass på den medie- og politiske dagsorden, ved å bli tilnærmet fra flere perspektiver og generere uendelige meninger og posisjoner. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Gruvedrift i Cornwall, og utforske dens opprinnelse, evolusjon og dens innflytelse på dagens samfunn.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Gruvedrift i Cornwall i England går tilbake til bronsealderen, da metallhandlere fra det østlige Middelhavet skal ha kommet til området før 1000 f.Kr. De kjente Storbritannia som Kassiterides, «Tinnøyene». Etter at man begynte å bruke metall på De britiske øyer kom det meste av tinnet, kobberet og arsenikken som ble brukt fra Cornwall og den vestligste delen av Devon. Det første tinnet som ble tatt ut lå i avsetninger i grusen på bunnen av elver, men man begynte raskt med dagbrudd og små gruver. Fra det 16. århundre har det vært fullt utviklede underjordiske gruver i området.
Gruvedriften nådde sitt høydepunkt i det 19. århundre, før konkurranse fra andre land førte til at prisen på kobber og senere tinn falt dramatisk, noe som gjorde gruvene ulønnsomme. Cornwall var et av de rikeste gruveområdene i verden, og på et tidspunkt var hele 600 dampmaskiner i drift i gruvene. Mot slutten av århundret begynte stengningene etter at årene man kunne ta ut med profitt var tømt.
I det 20. århundre fant man nye drivverdige forekomster, og en del gruver ble gjenåpnet. Dolcoath, kjent som Queen of Cornish Mines, var med 1067 meter lenge verdens dypeste gruve, og også en av de eldste. Den ble nedlagt i 1921.
Verdens tinnkartells kollaps i 1986 var spikeren i kisten for kornisk tinngruvedrift. South Crofty Tin Mine var den siste tinngruven som var i drift i Europa, inntil mars 1998. Det ble gjort forsøk på å gjenåpne den, uten at dette lyktes.
I 1999 ble gruvelandskapet i Cornwall og det vestligste Devon tilføyet på listen over steder den britiske regjeringen ønsket å få definert som verdensarvsteder. Den 13. juli 2006 la UNESCO området inn på sin liste.
