I denne artikkelen skal vi utforske Fotgjengerovergang i detalj, et emne som har fanget oppmerksomheten til mange eksperter de siste årene. Fotgjengerovergang er et komplekst og fascinerende tema som har skapt stor interesse både i fagmiljøet og allmennheten. I løpet av de neste sidene vil vi analysere de forskjellige fasettene til Fotgjengerovergang, fra opprinnelsen til dens innvirkning på dagens samfunn. Vi vil dykke ned i debatter, forskning og teorier knyttet til Fotgjengerovergang, med mål om å gi et helhetlig og oppdatert syn på dette temaet i stadig utvikling.
![]() | Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
Fotgjengerovergang eller gangfelt er en del av en vei, oppmerket og ment for fotgjengere som skal krysse veien. I Norge gir oppmerking og skilting fotgjengeren prioritet, mens ferdselen langs veien får vikeplikt. Fotgjengere har vikeplikt for sporvogn, selv om de befinner seg i en fotgjengerovergang når de krysser veien.[1] Syklister har vikeplikt for kjørende, jfr. Trafikkreglene §19.2.[2]
Etter dagens regler er overganger merket med skiltet gående mann som varsel før overgangen og som informasjonsskilt ved overgangen. Noen steder er der egne trafikklys med signaler både til gående og kjørende («Grønn og rød mann»). I tillegg bruker kjørebanen å være merket med brede striper der gående skal krysse.
I de seneste årene er det satt i gang forsøk med andre måter å markere gangfelt på. I kombinasjon med fartshumper har vi fått opphøyde gangfelt. Grunnen er at det skjer en del påkjørsler i gangfelt. I mange tilfeller tenker veimyndighetene at disse kunne vært unngått ved senket hastighet.
I motsetning til mange andre land har norske trafikkregler intet forbud mot å krysse gater og veier utenom oppmerket gangfelt. Slik kryssing skal ikke foregå til fare, hinder eller sjenanse for annen trafikk – det kan medføre reaksjoner fra myndighetene. I andre land er rågjengeri en forseelse.