Erik Håker
Denne artikkelen tar for seg temaet Erik Håker, som har skapt stor interesse på ulike områder. Erik Håker har fanget oppmerksomheten til eksperter, entusiaster og allmennheten, så det er relevant å analysere og fordype seg i dette temaet. Gjennom historien har Erik Håker spilt en fremtredende rolle i ulike sammenhenger, og påvirket blant annet sosiale, kulturelle, politiske, økonomiske aspekter. Derfor er det viktig å utforske dette emnet grundig for å forstå dets innvirkning og relevans i dag. Gjennom den detaljerte utforskningen av Erik Håker søker vi å gi leseren en fullstendig og oppdatert visjon om dette emnet, for å bidra til berikelse av kunnskap og forståelse av viktigheten.
| Erik Håker | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. mars 1952 (73 år) Oppdal | ||
| Beskjeftigelse | Alpinist  | ||
| Nasjonalitet | norsk | ||
| Utmerkelser | Olavstatuetten (1978) Holmenkollmedaljen (1979) | ||
| Sport | alpint | ||
| Aktiv | 1970-1980 | ||
| Høyde | 180 centimeter | ||
Erik Håker (født 1952) er en norsk tidligere alpinist. Han var den første norske alpinisten som vant et verdenscuprenn i alpint. Han representerte klubben Oppdal IL.
Håker gjorde seg internasjonalt bemerket allerede som 17-åring, da han under VM 1970 kom på 10.-plass i storslalåm og 13.-plass i utfor. Gjennombruddet i verdenseliten kom i sesongen 1971/72. Etter en svak sesongstart med 33.-plass i det første utforrennet i St. Moritz, vant han fire dager senere storslalåmrennet i Val-d’Isère med bestetid i begge omgangene. Dermed ble han den første, norske utøver som oppnådde en verdenscupseier.
Under OL 1972 i Sapporo kom Håker på 5.-plass i utfor. Han ledet storslalåmrennet etter første omgang. Ifølge datidens regler skulle han dermed starte som førstemann dagen etter – ikke fordi han ledet, men fordi han var siste startende (altså nr. 15) i pulje 1. Etter 53 sekunder, midt i bratthenget, kjørte han ut. Gullmedaljen gikk til italieneren Gustav Thöni. Håker deltok også i 1976 i Innsbruck og i 1980 i Lake Placid.
Håker var i verdenseliten i storslalåm og utfor gjennom store deler av 1970-tallet, og oppnådde totalt 20 pallplasseringer. Han kom på 5.-plass sammenlagt i verdenscupen sesongen 1974/75. I 1978 ble han tildelt Olavstatuetten og i 1979 Holmenkollmedaljen.
Håker vant 11 NM-gull i perioden 1970-1981 i disiplinene utfor, storslalåm, slalåm og kombinasjon.[trenger referanse]
Verdenscupseire
| Nr | Dato | Sted | Disiplin |
|---|---|---|---|
| 1 | 9. desember 1971 |  Val-d’Isère |
Storslalåm |
| 2 | 18. februar 1972 |  Banff |
Storslalåm |
| 3 | 12. mars 1973 |  Naeba |
Storslalåm |
| 4 | 21. januar 1975 |  Fulpmes |
Storslalåm |
| 5 | 17. desember 1978 |  Val Gardena |
Utfor |
Litteratur
- Hyldmo, Endre (1992). Trøndergull : Trøndelags vinter-OL-historie. Melhus: Snøfugl. ISBN 82-7083-196-4.
Referanser
Eksterne lenker
- (de) Erik Håker – Munzinger Sportsarchiv
- (en) Erik Håker – Olympedia
- (en) Erik Håker – FIS (alpint)
- (en) Erik Håker – ski-db.com