Emmanuel Mounier
I dagens verden har Emmanuel Mounier blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av samfunnet. Fra dens innvirkning på den globale økonomien til dens innflytelse på folks daglige liv, har Emmanuel Mounier utløst debatter og diskusjoner på forskjellige områder. For å forstå dette fenomenet dypere, er det viktig å analysere dets ulike dimensjoner og konsekvenser. I denne artikkelen vil vi utforske de mange fasettene til Emmanuel Mounier og dens relevans i dag, samt fremtidsperspektivene den reiser.
| Emmanuel Mounier | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. apr. 1905[1][2][3][4] Grenoble | ||
| Død | 22. mars 1950[2][3][5][6] (44 år) Châtenay-Malabry | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, journalist, skribent, lærer, kjøkkensjef | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universidad Complutense de Madrid Universitetet i Grenoble Lycée du Parc | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière ancien de Châtenay-Malabry | ||
| Medlem av | La jeune France (1940–)[7] | ||
| Utmerkelser | Paul Flat Prize (1931) | ||
Emmanuel Mounier (født 1. mars 1905 i Grenoble i Frankrike, død 23. mars 1950 i Châtenay-Malabry) var en fransk katolsk filosof.
Mounier var en frontfigur i den franske personalistiske bevegelse, og grunnla tidsskriftet Esprit, der han også var redaktør. Esprit er et sentralt organ for personalismen. I 1929 ble han påvirket av den franske forfatteren Charles Péguy, som han tilskrev inspirasjonen for den personalistiske bevegelse.
Liv og virke
Bakgrunn
Emmanuel Mounier kom fra en katolsk familie; dfaren var apoteker. Etter at han hadde avbrutt et medisintudiem (det var farens ønske at han skulle ta det faget), studerte Mounier istedet filosofi fra 1924 til 1927 ved universitetet i Grenoble. Han ble medlem av A.C.J.F. (Association catholique de la jeunesse française) og av St. Vincensforeningen (en organisasjon som hjalp mennesker i sosial nød), og det siste bragte ham i berøring med folk i Grenobles fattigkvarter, noe som gjorde stort inntrykk på ham. Som overbevist katolikk kombinerte Mounier filosofisk tanke med livsnær, ansvarsbevisst og sosialkritisk kristendom, og han ble en sterk morstander av både kapitalisme, nazisme og fascisme.
Mounier avsluttet fiosofistuiebne ved Sorbonne i Paris i 1928-29. I 1929, da han var kun tjuefire år, kom han inn under innflytelse av den franske forfatteren Charles Péguy, som han siden beskrev som inspirasjonen for den personalistiske bevegelse.
Karriere
Etter studiene underviste Mounier fra 1930 til 1931 ved skolen Sainte-Marie i Neuilly og fra 1931 til 1932 ved gymnasiet i Saint-Omer. I 1931 publiusrete han også sin første bok, «La Pensée de Charles Péguy», som ble til i samarbeid med Marcel Péguy og Georges Izard.
I oktober 1932 grunnla Mounier, da 27 år gammel, sammen med noen venner tidsskriftet Esprit, som i Comenius' ånd skulle være et «personalistisk tidsskrift i kamp mot en etablerte uorden». Dermed inspirerte han personalismen som åndsretning. Han ledet Esprits redaksjon, og gikk for å være den personalistiske bevegelses åndelige far.
I perioden 1933 til 1939 underviste Mounier ved Lycee Francais Jean Monnet i Brussel. Han giftet seg i 1935 med Paulette Leclercq.
Selv om Mounier var kritisk overfor Moskvaprosessene på 1930-tallet, har han blitt anklaget av blant annet historikeren Tony Judt og andre, for ikke å uttrykt seg kritisk til stalinismens overgrep i etterkrigstiden.[8]
Annen verdenskrig
Etter at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland i 1939, ble han innkalt til tjeneste som alpejeger i september 1939. Han ble stasjonert i nærheten av Grenoble, i et område der det ikke kom til kamphandlinger mot tyskerne innen det franske krigsnederlaget. Han satt i tre ukers tid i tysk krigsfangenskap.
Han overtok da atter redaksjonsansvaret for tidsskriftet Esprit. Han sluttet seg til motstandsbevegelsen, og redigerte dets blad Carnets. Fra 1940 til 1941 underviste han i filosofi hos lasaristene i Lyon og ved Robin-skolen i Vienne. Den 25. august 1941 la han ned sitt arbeid i redaksjonen av Esprit, idet Vichy-regimet forbudte tidsskriftet.
Mounier ble så arrestert den 15. januar 1942, ettersom Vichy-regimet anså ham som motstandgruppen Combat åndelige leder. Ettersom denne gruppen bestod av venstrekatolikker og høyresosialister, ble dens ødeleggelse prioritert fordi den kunbne bli til særlig fare for den indre sikkerhet. For Mounier fulgte nå flytting til fengselet i Clermont-Ferrand (21. januar 1942), løslatelse med betingelser (21. februar 1942), ny arrestasjon i Lyon (29. april 1942) og med fengsling i Vals (2. mai 1942) der han gikk til en tolv dager lang sultestreik. Fra 7. juli 1942 til 30. oktober 1942 satt han i fengselet Saint-Paul i Lyon, og ble da frikjent. Under fengselsoppholdet skrev han boken «Traité du caractère», som ble publisert i 1946.
I tiden etter løslatelsen og til Vichy-regimets fall levde han med sin familie, og brukte hustruens pikenavn (Leclercq), i Dieulefit i departementet Drôme. Pensjonatet Beauvallon, der Mounier bodde med sin kone og tre døtre, og hvorfra han pleiet kontakten med Lyons Résistance, ble til nytt samlingspunkt for Esprit-kretsen.
Etter frigjøringen
I 1944 vendte Mounier tilbake til Paris, og allerede i desember utkom første nye utgave av Esprit. Tidsskriftet hadde da også medarbeidere som Jean Lacroix, René Biot, Paul-Ludwig Landsberg, Nikolaj Berdjajev, Jacques Maritain, Gabriel Marcel, Louis Lavelle og Louis Meylan.
Den katolske aktivisten Peter Maurin pleide å si at hvor hen han dro, «Det er en mann i Frankrike som blir kalt for Emmanuel Mounier. Han skrev en bok kalt for Det personalistiske manifest. Du burde lese den boken.»[9]
I 1948 grunnla han i, sammen med mange franske intellektuelle som Alfred Grosser utvekslingsorganisasjonen Comité français d’échanges avec l’Allemagne nouvelle. Komiteen bestod til lenge etter hans død, til 1967, og forfulgte ved hjelp av tidsskriftet Allemagne om mange foredragsarrangementer for tyskere ved Sorbonne den franske Résistanced idealer, derav også opprettelsen av en europeisk føderasjon hvori Tyskland skulle inngå. Ved sin fransk-tyske tankeutveksling fikk Comité français d’échanges avec l’Allemagne nouvelle en viss innflytelse på vesteuropeisk politikk i 1950- og 1960-åreneJahre.
Den 22. mars 1950 døde Mounier i Châtenay-Malabry.
Bibliografi
Œuvres, 4 bind, Paris, Éd du Seuil, 1961-1962 (édition épuisée) :
- I : 1931-1939 (Livres et choix d’articles).
- II : Traité du Caractère (1. utg, Seuil, 1946).
- III : 1945-1950 (Livres).
- IV : Recueils posthumes et correspondances (avec bibliographie complète des livres et articles de Mounier).
Engelske oversettelser
- Personalism, University of Notre Dame Press (1979), ISBN 0-268-00434-X
- Christian faith and civilization, Cross Currents (1955)
- The character of man, Rockliff (1956)
- Be not afraid: Studies in personalist sociology, Harper (1954)
Referanser
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 42149
- ^ a b AlKindi, Diamond Catalog ID for persons and organisations 11815
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=emmanuel;n=mounier;oc=2
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mounier-emmanuel
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6t196n1, besøkt 9. oktober 2017
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12283335n, besøkt 10. oktober 2015
- ^ Persée, Persée article ID ihtp_0769-4504_1988_num_8_1_2027
- ^ Judt, Tony (2011): Past Imperfect: French Intellectuals, 1944-1956, New York University Press.
- ^ Zwick, Mark; Zwick, Louise (2005): The Catholic Worker Movement: Intellectual and Spiritual Origins, Paulist Press, s. 105
Litteratur
- Wolfgang Seeger: Politik und Person. Der Personalismus Emmanuel Mounier's als politischer Humanismus. Universität Freiburg im Breisgau, Diss. phil. 1966
- Giuseppe Flores d’Arcais: La pedagogia nell’ pensiero cristiano. I: „Grande Antologia Filosofica“, Milano 1954
- Romano Guardini: Welt und Person. Werkbund, Würzburg 1939
- Winfried Böhm, Giuseppe Flores d´Arcais (utsg.): Die Pädagogik der frankophonen Länder im 20. Jahrhundert. Klett-Cotta, Stuttgart 1980
- Martin Strickmann: L´Allemagne nouvelle contre l´Allemagne éternelle: Die französischen Intellektuellen und die deutsch-französische Verständigung 1944 – 1950. Diskurse, Initiativen, Biografien. Peter Lang, Frankfurt 2004 ISBN 3-631-52195-2
- Vu duy Tu: Individualisme, collectivisme, personnalisme dans l'oeuvre d'Emmanuel Mounier. De la personne à la communaute humaine. Universitetet i Bonn, Diss. phil. 23. Mai 1962
- (de) Ingeborg Koza: «Emmanuel Mounier» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 6, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-044-1, sp. 211–213.