Ella Hval
I dagens verden har Ella Hval blitt et tema med stor relevans og interesse for et stort antall mennesker. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens historiske relevans eller dens innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet, har Ella Hval fanget oppmerksomheten til et bredt publikum. Fra opprinnelsen til den nåværende utviklingen fortsetter Ella Hval å generere debatter, refleksjoner og dype analyser. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Ella Hval, med sikte på å fordype oss i viktigheten og bedre forstå dens innvirkning på den moderne verden.
| Ella Hval | |||
|---|---|---|---|
 Ella Hval i 1953 Foto: Sturlason / Oslo Museum | |||
| Født | 7. jan. 1904[1] Oslo | ||
| Død | 17. des. 1994 (90 år) Stavanger | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, filmskuespiller | ||
| Ektefelle | Rudolf Nilsen (1924–1929)[2] Einar Hval (1932–1958)[2] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund[3] | ||
| Utmerkelser | Kongens fortjenstmedalje Norsk kulturråds ærespris (1977) Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden | ||
| IMDb | IMDb | ||
Ella Hval (tidligere Ella Signe Quist Kristoffersen; født 7. januar 1904 i Kristiania, død 17. desember 1994 i Stavanger) var en norsk skuespiller og instruktør som var ved Nationaltheatret i en årrekke.
Hval vokste opp i en arbeiderfamilie på Torshov i Kristiania og skildret oppvekstmiljøet i erindringsboken Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme fra 1979. Hun kom til teateret gjennom arbeiderbevegelsens amatørteatervirksomhet. Her møtte hun også sin første ektemann, dikteren Rudolf Nilsen. De ble gift i 1924, men Rudolf Nilsen døde av tuberkulose i 1929.
I 1932 debuterte hun på Chat Noir og ble samme år gift med legen Einar Hval. Etter å ha vært kabaretskuespiller i et par år var hun 1934–35 ved Nationaltheatret. Sitt gjennombrudd som skuespiller fikk hun imidlertid først på Den Nationale Scene i 1936.[trenger referanse] I 1940 ble hun igjen ansatt ved Nationaltheatret, hvor hun ble inntil hun ble pensjonert i 1974.
Ella Hval var formann i Norsk Skuespillerforbund 1951–1961 og 1965–1967, og hun spilte en viktig rolle i avtaleforhandlinger med teatrene og NRK.
Hun ble i 1973 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, mottok Kongens fortjenstmedalje i gull og i 1977 Norsk kulturråds ærespris.
Bydelsutvalget i bydel Sagene vedtok 18. juni 2020 at plassen på baksiden av Sandaker senter skulle hete Ella Hvals plass.[4]
-
Ella Hval som Margrethe Helmer og August Oddvar som biskop Sigurd Helmer i Axel Kiellands Herren og hans tjenere på Nationaltheatret høsten 1955.[5] -
Ella Hval med Nils Ole Oftebro i David Storeys Hjem (Home) på Nationaltheatret høsten 1971.[6]
Bibliografi
- Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme – Gyldendal, 1979.
Referanser
- ^ Merkedager : fødselsdager, stiftelsesdatoer, begivenheter, urn.nb.no
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Ella_Hval
- ^ Begravde i Oslo, www.begravdeioslo.no, besøkt 3. august 2017
- ^ Lauritsen, Janina (19. juni 2020). «Nå har disse stedene fått offisielle navn». Sagene Avis (på norsk). Besøkt 11. desember 2020.
- ^ Nationaltheatret om Herren og hans tjenere 1955
- ^ Nationaltheatret om Hjem 1971