Diabas

I dagens verden er Diabas et tema som har fått enestående relevans. Både på et personlig og globalt nivå har Diabas blitt en av samfunnets hovedanliggender, og genererer debatter, forskning og betydelige endringer på ulike områder. Fra den vitenskapelige til den kulturelle sfæren har tilstedeværelsen av Diabas satt sitt preg på måten vi lever, tenker og samhandler med miljøet vårt. Derfor er det viktig å fullt ut utforske implikasjonene og konsekvensene av Diabas, samt reflektere over mulige løsninger og strategier for å møte utfordringene det utgjør. I denne artikkelen vil vi fordype oss i det brede spekteret av aspekter knyttet til Diabas, med sikte på å gi et kritisk og berikende blikk på dette temaet som er så relevant i dag.

Diabas, sort som lava
Fiolinen Blackbird.
Foto: Gabriel Urbanek

Diabas (av dia, latin for «gjennom» og bas, gresk for «gang») er en vulkansk bergart fra gabbro-magma. Den er størknet i jordskorpen i opprettstående ganger. Denne mørke steinarten er finkornet og på samme tid hard. Diabas ble brukt i steinalderen til framstilling av ulike redskaper og våpen.

I Ekebergskrenten i Oslo er det registrert to diabasbrudd for steinalderredskaper. I 1978 oppdaget amatørarkeologen Svein Brandsøy[1] (1925 - 2000) et diabasbrudd på Stakanes eller Stakaldeneset rett øst for Florø. I en renne i 600 meters lengde hadde steinalderfolket brutt diabas som er gjenfunnet ved boplasser langt unna, så dette kan anses som Norges eldste industristed.[2] Vår tids fremste kjenner av steinbrudd, Isabel McBryde,[3] regner diabasbruddet som enestående i sitt slag i Europa. Det er det tidligste eksempelet på varmesprengning i nordeuropéiske steinbrudd. På Stakanes er det snakk om tre hovedbrudd: To ved sjøen i hver sin ende av kløften, og ett på toppen i ca. 135 meters lengde. Sistnevnte er svært vanskelig tilgjengelig, men kanskje har steinen derfra vært av spesielt god kvalitet. Det er kjent ca. femti diabasganger i Sunnfjord, de fleste i Flora, og de skiller seg ut fra diabas fra resten av landet ved det ekstremt høye innholdet av jern og titan. Redskaper lagd av diabas fra Stakanes er også lett gjenkjennelig, mørkegrønn av farge og ispedd matthvite krystaller.[4] Økser av diabas fra Stakanes er funnet så langt nord som ved Alstahaug i Nordland.[5]

Denne bergverksdriften må ha gjort Flora til noe av et sentrum for fangstkulturen i den nordlige delen av Vestlandet. Driften kan tidfestes ved hjelp av løsmassene som er etterlatt i de opptil ti meter høye gruvegangene. Ut fra analyser av trekull og brent stein i løsmassene mener arkeolog Asle Bruen Olsen[6] at driften pågikk fra ca. 6500 f.Kr til ca. 2000 f.Kr.[4]

Den svenske kunstneren Lars Widenfalk ble oppmerksom på klangen som oppstod når han slo med hammer og meisel mot steinen. Den var som en «kirkelokke». Senere, i 1992, lagde han en fiolin i diabas, etter tegningene til Antonio Stradivari (Stradivarius). Den veier to kilo og han brukte to år på arbeidet. Den fikk navnet Blackbird etter fuglen svarttrost.[7]

Se også

Referanser

  1. ^ http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=560&fylke_nr=
  2. ^ http://www.nrk.no/sfj/leksikon/index.php/Dei_eldgamle_diabas-gruvene
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. september 2009. Besøkt 20. august 2009. 
  4. ^ a b http://www.sffarkiv.no/sffbasar/default.asp?p=result&db=dbatlas_leks&art_id=560&spraak_id=1&ptype=single[død lenke]
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. juni 2006. Besøkt 20. august 2009. 
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. desember 2004. Besøkt 20. august 2009. 
  7. ^ Yman, Bosse. Lars Widenfalk skulptör utan gränser. Magasinet Herjedalen. Vinter/vår 2012. Side 62-69. (svensk) pdf[død lenke]
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.