Comfortably Numb

I denne artikkelen skal vi dykke inn i den spennende verdenen til Comfortably Numb. Vi vil lære om dens historie, dens anvendelser og dens relevans i dagens samfunn. Comfortably Numb har vært gjenstand for debatt og studier gjennom årene, og det er viktig å forstå dens innvirkning på ulike områder, fra teknologi til kultur. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de ulike aspektene ved Comfortably Numb og avdekke kompleksiteten for å gi et fullstendig og innsiktsfullt blikk på dette fascinerende emnet.

«Comfortably Numb»
Singel med Pink Floyd
AlbumThe Wall
B-side«Hey You»
Format7" vinyl
Utgitt30. november 1979 (som albumspor)
23. juni 1980 (singel)
Innspiltapril–november 1979
Sjangerprogressiv rock
SpråkEngelsk
PlateselskapEMI
Komponist(er)David Gilmour, Roger Waters
Låtskriver(e)David Gilmour, Roger Waters
Produsent(er)Bob Ezrin, Roger Waters, David Gilmour
Plass i kronologi
«Run Like Hell»
(1980)
«Comfortably Numb»
(1980)		 «When the Tigers Brokes Free»
(1982)
Sanger på The Wall
«Bring the Boys Back Home»
(5)		 «Comfortably Numb»
(6)		 «The Show Must Go On»
(7)

«Comfortably Numb» er en sang av det britiske bandet Pink Floyd, utgitt på albumet The Wall fra 1979. Musikken er komponert av David Gilmour (med små medvirkninger av Waters), mens teksten er skrevet av Roger Waters.

Struktur

Sangen inneholder to gitarsoloer av Gilmour, og er en av de best likte soloene blant Pink Floyd-fansen. Den siste soloen i sangen blir sett på som en av Gilmours beste, og er en klassikker innen rockens gitarsoloer. Den siste soloen kommer ofte høyt på kåringer av de beste gitarsoloene noensinne; leserne av bladet Guitar World stemte denne soloen som den fjerde beste i historien,[1] og radiostasjonen Planet Rocks lyttere stemte i 2006 denne soloen fram som tidenes beste.[2]

Som resten av sangene på albumet, forteller «Comfortably Numb» en del av historien om hovedpersonen Pink. Pink kjenner seg totalt isolert fra samfunnet, og misliker sterkt presset det å være rockestjerne gir. Av den grunn kollapser han på hotellrommet like før han skal dra for å spille en konsert. En lege blir tilkalt, og legen kommer i konflikt med Pinks manager; legen mener Pink bør holde seg hjemme, men manageren insisterer på at «han er en artist». Legen gir Pink en sprøyte som skal gi han energi til å framføre konserten. Teksten er skrevet som en samtale, der Waters' stemme er legen, mens Gilmours stemme er Pink.

Bakgrunn

Mens de fleste sangene på The Wall er skrevet av Waters alene, er det meste av musikken til «Comfortably Numb» laget av Gilmour. Til å begynne med hadde Gilmour tenkt å bruke denne sangen i sitt første soloalbum, David Gilmour. Gilmour valgte imidlertid å ikke bruke sangen, og tok derfor med seg demoen til innspillingene av The Wall. «Arbeidstittelen» på «Comfortably Numb» under innspillingen av The Wall, var «The Doctor». En demoutgave fra The Wall-innspillingen i 1978 finnes på Immersion Box Set-utgaven av The Wall fra 2011, under dette navnet.

Sangen er bare ett av to spor på The Wall som ikke glir inn i eller ut av sangene før og etter. (Den andre sangen er «Mother»). Dette kommer av at de på den originale LP-versjonen var det en pause i musikken fordi side tre av albumet var ferdig. På enkelte CD-utgaver av tidligere Pink Floyd-album, som The Dark Side of the Moon og Wish You Were Here, ble disse pausene tatt bort ved at slutten på den ene siden og begynnelsen av den andre ble mikset inn i hverandre.

Ifølge musikkmagasinet Rolling Stone, ble Roger Waters inspirert av en sprøyte for hepatitt han fikk før en konsert i Philadelphia. Waters skal ha sagt det var de to lengste timene i hans liv, og at det var svært vanskelig å gjennomføre en konsert når han så vidt kunne løfte på armene.

Waters og Gilmour var svært uenige om hvordan sangen skulle spilles inn og høres ut. Gilmour ønsket at lydbildet i versene skulle være mer skittent. Waters fikk til slutt viljen sin når det kom til versene, mens Gilmour fikk lage gitarsoloen som han ville. Gilmour har i ettertiden fortalt at han og Waters kranglet svært lenge om hvordan sangen skulle høres ut.

I 1984, da Gilmour spilte noen solokonserter, ble sangen ofte kalt «Come on Big Bum» i setlisten. Gilmour gjorde de endringene han opphavlig ville ha med på albumet under disse konsertene, og i de senere utgavene av sangen under konsertene til Pink Floyd, på slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, var det denne versjonen de brukte.

Coverversjoner

Medvirkende

Referanser

  1. ^ «100 Greatest Guitar Solos». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 9. april 2007. 
  2. ^ Everyone wants to be an axeman...
  3. ^ EW.com – Think 'Pink' Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine. (Av Michael Endelman. Publisert 27. september 2006, besøkt 30. oktober 2012)
  4. ^ BBC.co.uk – Scissor Sisters' stab at success (Av Tom Bishop. Publisert 2. februar 2004, besøkt 30. oktober 2012)

Kilder

Eksterne lenker

Autoritetsdata