Carl Friedrich Goerdeler
I våre dager er Carl Friedrich Goerdeler et tema som har fått stor aktualitet i det moderne samfunnet. Siden fremveksten har Carl Friedrich Goerdeler påvirket ulike aspekter av dagliglivet betydelig, og generert debatter, diskusjoner og endringer på ulike områder. Innflytelsen til Carl Friedrich Goerdeler er tilstede i kultur, økonomi, teknologi, politikk og mange andre områder, noe som gjør det til et tema av interesse for et bredt spekter av mennesker. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike aspektene knyttet til Carl Friedrich Goerdeler, dens utvikling over tid og dens innvirkning på dagens samfunn. I tillegg vil vi diskutere mulige fremtidige implikasjoner Carl Friedrich Goerdeler kan ha i vår stadig skiftende verden.
| Carl Friedrich Goerdeler | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. juli 1884[1][2][3][4] Piła (Kongeriket Preussen)[5] | ||
| Død | 2. feb. 1945[1][2][3][4] (60 år) Plötzensee | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist, motstandskjemper | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Eberhard-Karls-Universität Tübingen | ||
| Ektefelle | Anneliese Goerdeler | ||
| Barn | Reinhard Goerdeler | ||
| Parti | Deutschnationale Volkspartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland[6] | ||
| Utmerkelser | Goethe-medaljen for kunst og vitenskap (1932) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Carl Friedrich Goerdeler (født 31. juli 1884 i Schneidemühl (Posen), død 2. februar 1945 i Berlin) var en tysk jurist og konservativ politiker som deltok i 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944. For dette ble han dømt til døden og henrettet.
Liv og virke
Bakgrunn
Han ble født i en prøyssisk embetsmannsfamilie som sønn av en dommer og studerte jus i Tübingen og Königsberg.
Krig og politisk karriere
I første verdenskrig tjenestegjorde han som offiser og fikk etterhvert kapteins grad. Han ble tildelt Jernkorset i 1919.
Etter krigen ble han medlem av det høyrekonservative tysknasjonale folkepartiet (DNVP), og var mellom 1920 og 1930 2. borgermester i Königsberg. Han ble valgt til overborgermester i Leipzig i 1930. Som en dyktig organisator var han flere ganger i 1920-årene nevnt som aktuell kandidat til å bli rikskansler, og 1931/1932 og 1934/1935 var han rikskommissær for prisovervåkning.[trenger referanse]
Antinasizme
Goerdeler var motstander av nasjonalsosialismen, og spesielt kirkepolitikken og raseideologien.[trenger referanse] Han engasjerte seg i aktiv opposisjon i første del av tredveårene. Da et monument i Leipzig for den tyskjødiske komponisten Felix Mendelssohn ble ødelagt av nasjonalsosialistene i 1936 mens Goerdeler var på utenlandsreise, engasjerte han seg for å få det gjenoppbygget, men da dette ikke lyktes ham, trakk han seg som overborgermester.[trenger referanse]
I hemmelighet samlet han konservative politikere som var motstandere av nasjonalsosialismen. De utviklet en fremtidig konstitusjon og en liste over hvem som skulle sitte i en fremtidig regjering. Goerdeler ble imidlertid kritisert av noen for sin motstand mot å drepe Hitler, for sitt ønske om å gjeninnføre monarki og sin sterke antikommunisme.[trenger referanse]
Goerdeler var tiltenkt som ny rikskansler av kuppmakerne bak 20. juli-attentatet. Allerede 17. juli 1944 ble det imidlertid utstedt en arrestordre på ham. Han klarte å flykte, men ble fanget 12. august samme år etter å ha blitt forrådt av en krovert. Han ble dømt til døden av Volksgerichtshof og den 2. februar 1945 ble han hengt i Plötzensee-fengslet i Berlin. Han ble i tiden i fengsel sterkt mislikt av de andre fangene fordi han navnga en rekke av de andre konspiratørene uten at Gestapo trengte brukte tortur.[7]
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Carl Goerdeler, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Karl-Friedrich-Goerdeler, besøkt 9. oktober 2017
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000288, besøkt 9. oktober 2017
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 22487, oppført som Carl Goerdeler
- ^ Notable Names Database, NNDB 172/000087908
- ^ LIBRIS, Libris-URI jgvxs4m205sk042, utgitt 15. oktober 2012, besøkt 24. august 2018
- ^ Manvell, Roger & Frankel, Heinrich The Men Who Tried to Kill Hitler, Skyhouse: New York 2008, side 178–179