I dagens verden er Buddhistisk hybridsanskrit et tema som har fått stor aktualitet og interesse blant befolkningen. I flere år har Buddhistisk hybridsanskrit vært gjenstand for debatter og diskusjoner på ulike områder, skapt motstridende meninger og dype refleksjoner. Denne trenden har vakt interesse hos akademikere, eksperter, aktivister og innbyggere generelt, som søker å forstå og analysere de ulike aspektene knyttet til Buddhistisk hybridsanskrit. I denne artikkelen vil vi grundig utforske dette emnet som er så relevant i dagens samfunn, og ta for seg dets opprinnelse, utvikling, innvirkning og mulige løsninger. Bli med oss på denne turen til Buddhistisk hybridsanskrit og oppdag betydningen den har i hverdagen vår.
Buddhistisk hybridsanskrit er en moderne benevnelse som benyttes innenfor lingvistikken om et middelindoarisk språk som er benyttet innenfor en klasse av indiske buddhistiske tekster. Språket er også noen ganger blitt kalt «buddhistisk sanskrit» eller «blandet sanskrit».
Benevnelsen ble første gangen brukt i 1936 av filologen og orientalisten Franklin Edgerton (1885–1963),[1] som refererte til en «sanskritifisert» form for prākrit, og som han mente å ha identifisert i en rekke buddhistiske sanskrit-tekster. I sanskrit-originalen av Lotussutraen, saddharmapuṇḍarīkasūtram, som lå til grunn for Kerns oversettelse i 1884,[2] påpekte han for eksempel at det tekniske begrepet ātmabhāva, som også opptrer i śvetāśvatara upanishad 1.2, var fonetisk ekvivalent med pāli attabhāva.[3][4] Han fortsatte med å påvise ord og begreper i Lalitavistarasutraen, såvel som i den omfattende prajñāpāramitā-litteraturen, som var unaturlige i henhold til sanskritgrammatikken til Pāṇini, men som ga mening i en pali-kontekst.[5]
Buddhistisk hybridsanskrit er ikke fullstendig grammatisk ukorrekt, og leseren vil sjelden møte på uttrykksformer som er mindre grammatiske enn eksempelvis eposene Mahabharata og Ramayana, som også tidvis bryter de strenge reglene til Pāṇini. Likevel inneholder de buddhistiske sanskrit-tekstene en egen sjargong og egne uttrykksformer, som aldri forekom hos skribenter som ikke var buddhister.[6] I de fleste tilfellene dreier det seg om ord som nesten er identisk med pāli. I stedet for å omarbeide og oversette ordene fra pāli og andre språk til sanskrit,[7] har forfatterne – og det spesielt i tekster fra den tidlige skolen mahāsāṃghika, benyttet seg av «blandet sanskrit» der de fonetiske formene er forandret til sanskrit-former, men hvor den underliggende prākrit-grammatikken er bevart. Et eksempel er prākrit bhikkhussa, som er possessiv entall for bhikkhu, og et kognat med sanskrit bhikṣu, «buddhistisk munk». I stedet for å konvertere dette til den grammatisk korrekte sanskrit-formen bhikṣoḥ, har forfatterne konsekvent endret dette til bhikṣusya.[8]