Bootsy Collins

I dagens verden har Bootsy Collins blitt et tema for interesse og debatt for et stort antall mennesker. Enten på grunn av dens historiske relevans, dens innvirkning på det moderne samfunnet eller dens tilknytning til dagens trender, har Bootsy Collins fanget oppmerksomheten til et bredt publikum. Gjennom historien har Bootsy Collins spilt en avgjørende rolle i flere aspekter av menneskelivet, og dens innflytelse fortsetter å spre seg i dag. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Bootsy Collins og undersøke dens betydning i den nåværende konteksten. Fra dens innvirkning på populærkulturen til dens relevans i akademia, er Bootsy Collins fortsatt et tema av stor interesse og fortjener detaljert oppmerksomhet. Gjennom omfattende analyse vil vi søke å bedre forstå hva Bootsy Collins representerer og dens betydning i samtiden.

Bootsy Collins
FødtWilliam Earl Collins
26. okt. 1951[1][2]Rediger på Wikidata (73 år)
Cincinnati[1]
BeskjeftigelseBassist, låtskriver, sanger Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSA
Bootsy Collins på Commons

William Earl «Bootsy» Collins (født 26. oktober 1951 i Cincinnati i Ohio) er en USA-amerikansk bassgitarist, sanger og låtskriver. Han er mest kjent for sitt samarbeid med James Brown på 1960-tallet og for deltakelsen i funk-kollektivet Parliament-Funkadelic på 1970-tallet. Han regnes som en av de fremste bassistene innen funk, og i 1997 blei han innvotert i Rock and Roll Hall of Fame sammen med femten andre medlemmer av Parliament-Funkadelic.[3]

Biografi

Collins starta sin karriere i funkbandet The Pacemakers (eller The Pacesetters – kildene er uenige om navnet)[4], som han oppretta i 1968 sammen med broren Phelps, Kash Waddy og Philippé Wynne.

Fra 1969 til 1971 var de backingband for James Brown under navnet The JBs.[5] I denne perioden deltok Collins på kjente Brown-innspillinger som «Get Up (I Feel Like Being a) Sex Machine», «Super Bad», «Soul Power» og «Talkin' Loud and Sayin' Nothing».

Collins-brødrene var deretter ei tid med i gruppa House Guests, som gav ut to funk-singler.[6] De blei så introdusert for George Clinton, og i 1972 blei de med i gruppa hans, Funkadelic. Fram til 1980 spilte Bootsy bass på de fleste av platene til Funkadelic og Parliament. I tillegg er han kreditert for å ha skrevet flere av låtene.

I 1976 lagde Collins-brødrene og flere andre ei separat turnegruppe innafor funk-kollektivet, Bootsy's Rubber Band. De gav ut fire album under dette navnet. Bootsy? Player of the Year fra 1978 gikk til topps på rhythm-and-blues-lista i USA. Det samme gjorde singelen «Bootzilla» fra dette albumet.[7]

På denne tida begynte Collins å spille på en stjerneforma bassgitar, noe som etter hvert blei et varemerke. Han opptrådte også under ei rekke alternative navn, som «Casper the Funky Ghost» og Bootzilla, «the world's only rhinestone rockstar monster of a doll».[8]

I 1980 gav han ut albumet Sweat Band med Bootsy's Sweat Band.

Bootsy Collins har seinere hatt et omfattende samarbeid med musikere og produsenter innen ulike sjangrer, blant annet Jerry Harrison, Deee-Lite, Bill Laswell, Fatboy Slim, Buckethead, Snoop Dogg, Malcolm McLaren og Little Richard. Han har videre deltatt i flere kortvarige grupper, blant annet bluegrass/funk-bandet GrooveGrass Boyz og funkgruppa Axiom Funk (med Clinton og flere andre kollektiv-medlemmer). Med New Rubber Band opptrådte han i 1998 på North Sea Jazz Festival i Haag.

I 2008 åpna han restauranten Bootsy's i hjembyen Cincinnati, der han også har bidratt med supportersanger til både rugby- og fotball-laget. I 2010 starta han med online-undervisning i musikk, Bootsy Collins Funk University.

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 134696557, besøkt 17. oktober 2015
  2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6gm970p, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ Omtale på nettstedet til Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 21. desember 2015.
  4. ^ Gruppa omtales som The Pacesetters blant annet i Bob Gulla: Icons of R&B and Soul bind 2, Greenwood Publishing Group 2008, ISBN 0313340447, side 448. Navnet Pacemakers er brukt blant annet i George Clinton og Ben Greenman: Brothas Be, Yo Like George, Ain't That Funkin' Kinda Hard On You?, Simon and Schuster 2014, ISBN 1476751099, side 108.
  5. ^ Enkelte kilder opplyser at Collins spilte med Brown i bare 11 måneder. Se f.eks Rob Fitzpatrick: «Bootsy Collins: 'The freak show never ended'», i The Guardian 14. april 2011; besøkt 12. januar 2016.
  6. ^ Kris Needs: George Clinton & The Cosmic Odyssey of the P-Funk Empire, Omnibus Press 2014, ISBN 9781783230372 (boka er uten sidetall).
  7. ^ Oversikt over Bootsy Collins' listeplasseringer, på nettstedet allmusic.com; besøkt 12. januar 2016.
  8. ^ George Clinton og Ben Greenman: Brothas Be, Yo Like George, Ain't That Funkin' Kinda Hard on You? A Memoir, Simon and Schuster 2014, ISBN 9781476751078, side 174 og 192.

Kilder

  • Artikkel om Collins i Jan Sneum: Politikens rock-leksikon – Udenlandsk rock gennem 40 år, Politikens Forlag 1992, side 113.
  • Artikkel om Collins i Icons of R & B and Soul. An Encyclopedia of the Artists who Revolutionized Rhythm, bind 1, ABC-Clio 2007, ISBN 9780313340444, side 448 f.
  • Diskografi på nettstedet discogs.com; besøkt 11. januar 2016.

Eksterne lenker