I dagens verden har Artur Dinter blitt et tema med stor relevans og interesse for mange mennesker. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på dagens samfunn, har Artur Dinter vekket nysgjerrighet og debatt på ulike områder. Gjennom historien har Artur Dinter spilt en grunnleggende rolle i ulike kulturer og har utviklet seg over tid, tilpasset behovene og kravene i hver epoke. I denne artikkelen vil vi utforske opprinnelsen, innflytelsen og virkningen av Artur Dinter, så vel som dens relevans i dag og dens projeksjon i fremtiden.
Dinter begynte å studere naturvitenskap og filosofi i München og Strasbourg i 1895. Fra 1901 til 1903 arbeidet han som fysikkassistent ved Universitetet i Strasbourg. Allerede mens han studerte skrev han tekster. Skuespillet Die Schmuggler (Smuglerne) kom ut i 1906.
Etter uteksaminering ble Dinter i 1904 direktør for den botaniske skole i Strasbourg. I 1905 ble han teaterleder og fra 1906 til 1908 var han direktør for byteateret i Rostock og Schillertheater i Berlin. Samtidig startet han forbundet for tyske skuespillforfattere. På samme tid var han engasjert i det antisemittiske og kolonialistiske forbundet Alldeutscher Verband, frem til han ble ekskludert i 1917.
I 1917 utga Dinter den antisemittiske boken Die Sünde wider das Blut («Synden mot blodet») som frem til 1934 ble solgt i 260 000 eksemplarer. Dette ble første del av en trilogi som senere fikk navnet Die Sünden der Zeit («Tidens synder»). Han var medlem av Völkisch-bevegelsen og knyttet etter hvert nærere kontakt med Adolf Hitler.
Da Hitler ble løslatt fra fengselet i 1925 utpekte han Dinter som leder for NSDAP i Thüringen. På samme tid ble han utgiver av avisen Der Nationalsozialist som kom ut i Weimar.
Konflikt med Hitler
Dinter ble etter hvert mer religiøst enn politisk engasjert. I 1927 startet han Geistchristliche Religionsgemeinschaft som senere fikk navnet den tyske folkekirke (Deutsche Volkskirche). Målet var å «dejødifisere» kristen lære, noe som innebar å permittere det gamle testamentet. Den «völkisch-religiøse» bevegelse som Dinter var så viktig i - sammen med folk som Herman Wirth, Ernst Bergmann og Ludendorfferne - er blitt beskrevet som «et utfløde av en protestantisme som manglet enhver kirkelig forankring og dermed ble stadig mer styrt av sine egenåpenbaringer».[6]
Han kom etterhvert på kant med Hitler og ble fratatt jobben som Gauleiter. Dette gjorde ham sjokkert og han startet å angripe Hitler gjennom sitt kristne magasin Geistchristentum. Dette førte til at han ble ekskludert fra NSDAP i 1928. Han fortsatte imidlertid å polemisere mot Hitler og i 1932 stilte han til valg mot NSDAP gjennom det som ble kalt «Dinterbund».
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen forsøkte Dinter å bli gjeninntatt i NSDAP, men uten hell. I stedet ble han tidvis forfulgt av Gestapo og i 1937 ble Deutsche Volkskirche forbudt av Heinrich Himmler. Etter krigen ble han stilt for en denazifiseringsrett i Offenburg og fikk en bot på 1000 Reichsmark.
Jugenddrängen. Briefe und Tagebuchblätter eines Jünglings, 1897
Der Dämon, Schauspiel in fünf Akten, 1906
Das eiserne Kreuz. Volksstück in 5 Akten, 1913
Weltkrieg und Schaubühne, 1916
Mein Ausschluß aus dem "Verbande Deutscher Bühnenschriftsteller", 1917
Lichststrahlen aus dem Talmud, 1919
Die Sünden der Zeit (Trilogie)
Bd. I: Die Sünde wider das Blut. Ein Zeitroman, 1917
Bd. II: Die Sünde wider den Geist. Ein Zeitroman, 1920
Bd. III: Die Sünde wider die Liebe. Ein Zeitroman, 1922
Der Kampf um die Geistlehre, 1921
Das Evangelium unseres Herrn und Heilandes Jesus Christus, nach den Berichten des Johannes, Markus, Lukas und Matthäus im Geiste der Wahrheit, 1923
Völkische Programm-Rede im Thüringer Landtag, 1924
Ursprung, Ziel und Weg der deutschvölkischen Freiheitsbewegung. Das völkisch-soziale Programm, 1924
197 Thesen zur Vollendung der Reformation. Die Wiederherstellung der reinen Heilandslehre, 1924
Litteratur
Hermann Ahrens: Wir klagen an! Den ehemaligen Parteigenossen Nr. 5, Artur Dinter, Gauleiter der NSDAP in Thüringen. In: Aufbau: Kulturpolitische Monatsschrift. 3, Berlin 1947, S. 288–290[7]
Hans Beck: Artur Dinters Geistchristentum. Der Versuch einer „artgemäßen“ Umgestaltung des Wortes Gottes. Evang. Preßverband für Deutschland, Berlin-Steglitz 1935.
Manfred Bosch: Rasse und Religion sind eins! Artur Dinters „Sünde wider das Blut“ oder Autopsie eines furchtbaren Bestsellers. In: Die Ortenau. 71 (1991), S. 596–621.
Hans Buchheim: Glaubenskrise im Dritten Reich. Drei Kapitel nationalsozialistischer Religionspolitik. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1953.
Günter Hartung: Artur Dinter, Erfolgsautor des frühen Nationalsozialismus, i: Günter Hartung: Deutschfaschistische Literatur und Ästhetik, Leipziger Universitätsverlag 2001, ISBN 3-934565-92-1, S. 99–124
Gerhard Henschel: „Die Sünde wider das Blut“. Besichtigung eines sexualantisemitischen Bestsellers. In: Gerhard Henschel: Neidgeschrei. Antisemitismus und Sexualität. Hoffmann & Campe, Hamburg 2008, ISBN 3-455-09497-X, S. 25–46 – ausführliche Darstellung
Uwe Hirschauer: Artur Dinter, der antisemitische Spiritist. I: Rolf Düsterberg (Hrsg.): Dichter für das „Dritte Reich“. Biografische Studien zum Verhältnis von Literatur und Ideologie. Aisthesis, Bielefeld 2009, ISBN 978-3-89528-719-0, S. 49–74.
Kurt Meier: Die Deutschen Christen. Das Bild einer Bewegung im Kirchenkampf des Dritten Reiches. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1964.
Kurt Meier: Kreuz und Hakenkreuz. Die evangelische Kirche im Dritten Reich (= dtv Wissenschaft; 4590). Deutscher Taschenbuchverlag, München 1992, ISBN 3-423-04590-6.
Ingrid Rauschenbach: Antisemitismus und Kolportageroman. Zur Struktur und Ideologie von A. D.s Roman „Die Sünde wider das Blut“. Unter bes. Berücksichtigung der literarisch-geistesgeschichtlichen Voraussetzungen und der Rezeption des Buches. Magisterarbeit Germanistik, TU Berlin 1981 (1980?); unveröffentlicht.
Hans Reimann (unter dem Pseudonym „Artur Sünder“): Die Dinte wider das Blut. 39., wildgewordene und vermasselte Aufl., 640.–683. Ts. vielm. verb. u. verm. Aufl., 11.–20. Ts.; Steegemann, Hannover 1921. (Parodie auf Dinters „Sünde …“ mit 39 Seiten. Die angegebene Auflagenzahl ist satirisch gemeint.)
James M. Ritchie: Artur Dinters antisemitische Trilogie. In: Fernand Hoffmann, Joseph Kohnen (Hrsg.): Festschrift für Alfred Schneider. Mélanges pour A. S. (= Publications du Centre Universitaire de Luxembourg, Germanistik, Fasc. 3). Saint-Paul, Luxemburg 1991, S. 179–194.
Volker Roelcke: Roman der rassischen Reinheit. „Die Sünde wider das Blut“ von Artur Dinter (1917/1918). I: Dirk van Laak (Hrsg.): Literatur, die Geschichte schrieb. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2011, ISBN 978-3-525-30015-2, S. 165–181.
Josef Schmidt: Artur Dinter’s ‘Radical Novel’ “The Sin Against the Blood” (1917): Trivial Stereotypes and Apocalyptic Prelude. In: Friedrich Gaede u. a. (Hrsg.): Hinter dem schwarzen Vorhang. Die Katastrophe und die epische Tradition. Tübingen 1994, S. 129–138.
^Dinter war demnach zunächst Mitglied der Deutschen Arbeiterpartei, des Vorläufers der NSDAP. Hitler hatte die NSDAP-Nr. 7. Dinters DAP-Mitgliedschaft wird sonst nirgends belegt. Ahrens war NS-Insider.