Denne artikkelen vil ta for seg temaet André Marie, som er av stor relevans i dag. André Marie har fanget oppmerksomheten til et bredt spekter av publikum, fra eksperter på feltet til personer som er interessert i å tilegne seg kunnskap om dette emnet. Gjennom denne lesningen vil ulike perspektiver og tilnærminger knyttet til André Marie bli utforsket, med mål om å gi en fullstendig og berikende oversikt. Fra dets historiske opphav til dets samtidige implikasjoner, søker denne artikkelen å tilby et helhetlig syn på André Marie og dens innvirkning i ulike sammenhenger. I tillegg vil mulige fremtidige trender bli analysert og refleksjoner rundt utviklingen og utviklingen vil bli presentert.
André Marie | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | André Désiré Paul Marie 3. des. 1897[1][2][3][4] ![]() Honfleur[1] | ||
Død | 12. juni 1974[1][2][3][4]![]() Rouen[1] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, fransk motstandskjemper ![]() | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Lycée Pierre-Corneille | ||
Parti | Parti radical Parti républicain, radical et radical-socialiste | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Utmerkelser | Kommandør av Æreslegionen Croix de guerre 1939–1945 Croix de guerre 1914–1918 | ||
Signatur | |||
![]() | |||
André Désiré Paul Marie (født 3. desember 1897 i Honfleur, Calvados, død 12. juni 1974 i Rouen) var en fransk jurist, politiker og statsminister.
André Marie var sønn av en lærer, gikk på skole i Honfleur og på gymnasiet i Rouen. Ved utbruddet av første verdenskrig studerte han jus. Han ble dekorert for sin innsats i krigen. Etter krigens slutt gjenopptok han studiene i Caen og praktiserte som advokat ved ankedomstolen i Rouen.[5]
Marie var politisk radikal og ble i 1928 valgt for Rouen til Frankrikes nasjonalforsamling. Han var fra 1928 til 1940 generalråd for kantonen Pavilly. Marie ble i 1933 understatssekretær i Albert Sarrauts regjering, for spørsmål knyttet til Alsace-Lorraine. I 1934 ble han av regjeringen Daladier og ble fransk delegat i Folkeforbundet.[5]
Han meldte seg frivillig til tjeneste i andre verdenskrig og ble i 1940 tatt til fange av tyskerne. Dette medførte at han ikke var til stede under avstemningen i parlamentet 10. juli 1940 om oppløsningen av Den tredje franske republikk.[6] Hans status som frontkjemper i første verdenskrig gjorde at han ble sluppet fri, og han tok deretter straks kontakt med den franske motstandsbevegelse. Marie ble på nytt tatt til fange og satt i perioden 1943 til 1944 i Buchenwald konsentrasjonsleir.[5]
André Marie ble i 1945 på nytt valgt til Frankrikes parlament, der han var medlem helt til 1962.[6] Han var Frankrikes statsminister (Président du Conseil) fra juli 1948 til november samme år.[7][8]