Åndelige øvelser

I dagens verden har Åndelige øvelser blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Fra forskere og eksperter på feltet, til allmennheten, har Åndelige øvelser fanget alles oppmerksomhet og skapt intens debatt og diskusjon på ulike områder. Med en fascinerende historie og evolusjon har Åndelige øvelser påvirket ulike sider ved samfunn, kultur og dagligliv. I denne artikkelen vil vi utforske de mange fasettene til Åndelige øvelser, og analysere dens innvirkning, implikasjoner og mening i den moderne verden.

Åndelige øvelser (latin: Exercitia spiritualia, spansk: Ejercicios espirituales) er et bokverk av Ignatius av Loyola, utgitt i 1548.

Bakgrunn og innhold

Forskjellige former for «åndelige øvelser» hadde eksistert tidligere, men Ignatius gav dem en klassisk utforming. Under intensiv ledelse av en såkalt «eksersisiemester» gjennom fire uker, med meditasjonsøvelser i stillhet og ensomhet, skal en eksistensiell beslutning fattes for Gud.[1]

Boken angir hva man skal foreta seg hver av døgnets timer: tankene skal konsentreres om at både englenes og Adams og Evas fall skyldtes ett eneste feiltrinn. Loyola mente det var avgjørende viktig med en gjennomgripende omveltning i sinnet som skulle vare hele livet. Følgelig måtte øvelsene gjentas i sin helhet minst en gang om året i åtte dager hele livet igjennom. Ingen av personens egenskaper, evner eller følelser - eller blomstenes farger og duft - tillegges annen verdi enn hvor mye de gagner romerkirken. Fransiskanerordenen tar derfor avstand fra jesuittenes øvelser.[2]

«Synd» er emnet den første uken, og syndens angivelige konsekvenser skal føles gjennom hver av sansene i tur og orden:

  • I «synets pine» skal synderen se for seg helvetes porter. Bilder ble flittig brukt, på gjennomsiktig papir, belyst med lyst bakfra. I det mørklagte rommet gjorde dette sterkt inntrykk, og øvelsene kunne utløse religiøst vanvidd.[3]
  • I «lydens pine» skal hen lytte til de fordømtes stønn, demonenes hyl, knitringen fra flammene som fortærer ofrene.
  • I «luktesansens pine» skal hen påminnes om stanken i helvete som stiger fra forråtnelsen i graven: «De drepte blir slengt til side, stank stiger fra likene, og blod flyter på fjellene.» (Jesajas bok 34,3)[4]
  • I «smakssansens pine» skal de fordømte lide sult «som hunder». Jesajas bok igjen: «Hver eter kjøttet av sin egen arm.»[5] og Femte Mosebok 32,33: «Slangegift er vinen deres, grufull gift fra ormer.»[6]
  • I «berøringens pine» skal de innfanges i flammer som koker beinmargen, samt blodet i årene, men uten å fortære offeret. Både ild og kropp fornyes i evighet, slik at pinen aldri tar slutt.

Loyola lånte tanker fra middelalderens mystikk og de muslimske assassinerne som av «den gamle på berget» ble avkrevd den fanatiske, viljeløse lydigheten Loyola var ute etter hos sine følgere. De skulle gjøres «føyelige som lik», jfr «kadaverdisiplin», «som stokken i oldingens hånd», der jesuitter, «pavens svarte garde», gjensidig skulle overvåke og angi hverandre til høyere myndighet, om de mente å ha observert noe mistenkelig. Som mønster for lydighet gjaldt en abbed som på sin overordnedes ordre vannet et dødt tre et helt år til ende, uten å spørre hvorfor. Da en høytstående jesuitt ba om et litt større rom enn den trange cellen han hadde, reagerte Loyola med i stedet å flytte tre andre ordensmedlemmer inn på samme rommet, som dermed måtte deles av fire personer.[7]

Øvelsene var innledning til selve den mystiske erfaringen. Å erklære at mennesket slik kunne påvirke sin antatt åndelige skjebne, ga jesuittene et optimistisk budskap som appellerte til handlingsmennesker.[1]

Referanser

  1. ^ a b Fleming, William (1995). Goodreads.com: Arts & ideas (9. ed utg.). Fort Worth: Harcourt Brace College Publ. ISBN 978-0-15-501104-5. 
  2. ^ Carl Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 139-40), Menneskenes liv og historie, Cappelens forlag, ISBN 82-02-04093-0
  3. ^ Carl Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 139)
  4. ^ Jes 34,3, nettbibelen.no
  5. ^ Jes 9,20, bible.com
  6. ^ 5. Mos 32,33, nettbibelen.no
  7. ^ Carl Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 134-38)

Eksterne lenker