Zemskij sobor
Nå for tiden er Zemskij sobor et tema på alles lepper. Fra fremveksten til i dag har Zemskij sobor vært gjenstand for debatt, kontrovers og analyse på ulike områder. Dens innvirkning på samfunn, politikk, økonomi og kultur er ubestridelig, og dens relevans bare vokser etter hvert som tiden går. I denne artikkelen skal vi utforske de ulike aspektene knyttet til Zemskij sobor, fra opprinnelsen til implikasjonene den har på hverdagen. Gjennom dybdegående og objektiv analyse vil vi søke å belyse dette fenomenet og forstå dets sanne omfang.
Zemskij sobor (russisk: зе́мский собо́р, omtrent «landsmøte») var navnet på de russiske stenderforsamlingene på 1500- og 1600-tallet. Forsamlingen besto av representanter fra alle stendene, unntatt de livegne. Forsamlingen møttes ikke regelmessig, men ble ved behov sammenkalt av tsaren, patriarken eller bojardumaen.
Zemskij sobor oppsto med utviklingen av den russiske enhetsstaten, svekkelsen av bojar-aristokratiet, styrkingen av lavadelens politiske makt og framveksten av byborgerskapet.
Den første zemskij sobor trådte sammen i 1549, i regjeringstida til Ivan IV «den grusomme». Denne forsamlingen besto av representanter for geistlige og godseiere. Fra 1560-årene deltok også representanter for de forretningsdrivende, kjøpmannstanden og håndverkerne. I 1598 valgte zemskij sobor Boris Godunov til tsar og i 1613 Mikhail I.
Med framveksten av eneveldet mistet zemski sobor sin funksjon og forsvant tilslutt.
Som kuriositet kan nevnes at den japansk-kontrollerte provisoriske Amur-regjeringen i 1922 sammenkalte en zemskij sobor som valgte storfyrst Nikolaj Nikolajevitsj Romanov til «tsar».
Litteratur
- С.Л. Авалиани. "Литературная история земских соборов". Odessa, 1916.
- Земские соборы The encyclopedia Brockhaus and Efron, Moscow, 1993.