I dagens artikkel skal vi snakke om William Langer, et tema som har skapt stor interesse i nyere tid. William Langer er noe som påvirker mange mennesker i ulike aspekter av livet deres, enten det er på et personlig, faglig eller sosialt nivå. Det er et emne som fortjener vår oppmerksomhet og analyse, siden dets innvirkning kan være betydelig i vårt daglige liv. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske forskjellige aspekter av William Langer, fra opprinnelsen til dens konsekvenser, inkludert mulige løsninger eller måter å håndtere det på. Vi håper denne artikkelen gir deg en dypere innsikt i William Langer og hjelper deg å bedre forstå dens relevans i dagens samfunn.
William Langer | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 30. sep. 1886[1][2]![]() Casselton (Dakotaterritoriet) | ||
Død | 8. nov. 1959[1][2]![]() Washington D.C. | ||
Beskjeftigelse | Politiker, advokat (1911–), aktor, statsadvokat (1914–1916), advokat (1916–) ![]() | ||
Utdannet ved | Columbia University (–1910)[3] University of North Dakota (–1906)[3] grunnskole (forekomst av: rural school, Casselton)[3] University of North Dakota School of Law | ||
Parti | North Dakota Republican Party Det republikanske parti Nonpartisan League | ||
Nasjonalitet | USA | ||
Senator for Nord-Dakota | |||
3. januar 1941–8. november 1959 | |||
Forgjenger | Lynn Frazier | ||
Etterfølger | Norman Brunsdale | ||
Nord-Dakotas guvernør | |||
6. januar 1937–5. januar 1939 | |||
Viseguvernør | Thorstein H.H. Thoresen | ||
Forgjenger | Walter Welford | ||
Etterfølger | John Moses | ||
31. desember 1932–21. juni 1934 | |||
Viseguvernør | Ole H. Olson | ||
Forgjenger | George F. Shafer | ||
Etterfølger | Ole H. Olson | ||
William Langer (1886–1959) var en amerikansk politiker. Han var guvernør i Nord-Dakota, senere medlem av Senatet fra 1941 til sin død i 1959. Han tilhørte den radikale NPL-fraksjonen innen Det republikanske parti.
Han vokste opp på en farm ved Casselton i Nord-Dakota. Familien var katolikker av tysk herkomst. Han utdannet seg til jurist ved University of North Dakota og studerte videre ved Columbia College i New York.[4]
Langer arbeidet først i et advokatfirma i Mandan, men det var som påtalejurist i Morton County at han skaffet seg et navn over hele Nord-Dakota. Han førte sak mot Northern Pacific Railway og andre store selskaper som skyldte skatt og mot illegal gambling og brennevinssalg.[4]
Fra 1917 til 1920 var han Nord-Dakotas generaladvokat (justisminister), valgt med støtte fra «prærieradikalerne» i Nonpartisan League (NPL), men Langer fikk et konfliktfylt forhold til NPL-ledelsen. I 1920 ble han nesten valgt til delstatens guvernør med støtte fra NPLs motstandere.[4]
Etter NPLs valgnederlag i 1928 og de økonomiske kriseårene som fulgte, tok Langer kontrollen over organisasjonen.[4][5]
I 1932 vant William Langer, denne gangen med støtte fra NPL og bøndenes organisasjoner, den republikanske guvernørnominasjonen og senere guvernørvalget. I 1933 erklærte han et moratorium på all gjeld og stanset alle tvangssalg av fast eiendom. Samme år holdt han tilbake alt korn fra Nord-Dakota fra markedet for å drive opp prisene til bøndene. Langer forhindret dermed mange konkurser i landbruket.[4][5]
I 1934 og 1935 ble Langer dratt inn i en serie rettssaker, anklaget for maktmisbruk og misbruk av den føderale krisehjelpen. Han mente seg utsatt for et politisk hevntokt, men måtte gå av som guvernør, og NPL ble splittet.[4][5]
I 1936 tapte han den republikanske guvernørnominasjonen, men stilte likevel med NPLs støtte. Han vant guvernørvalget med knapp margin. Han presset delstatsforsamlingen til å øke sosialutgiftene og innførte en korntrygd. Beskyldninger om korrupsjon og maktmisbruk hang ved Langer også i hans andre guvernørperiode.[4][5]
I 1940 slo Langer den sittende senatoren Lynn Frazier i republikanernes nominasjon. Flertallet i Senatets valgkomité mente at Langers forhistorie i Nord-Dakota var så tvilsom at han var uverdig til å sitte i Senatet. Etter en lang debatt i Senatet beholdt han likevel plassen med 52 mot 30 stemmer.[4]
Langer ble nominert og gjenvalgt uten reelle motkandidater ved valgene i 1946, 1952 og 1958. Den siste gangen var han for syk til å drive valgkamp, men vant overlegent likevel. Han forble republikaner da NPL slo seg sammen med demokratene i 1956.[4]
Langer ble en sterk talsmann for landbruksinteressene og for en progressiv arbeids- og sosialpolitikk. I utenrikspolitikken var han isolasjonist, og han holdt fast ved denne oppfatningen etter den andre verdenskrig. I 1945 var Langer og Henrik Shipstead de eneste senatorene som stemte imot å ratifisere FN-pakten, mens Hiram Johnson, som også hadde uttalt seg imot, ikke var til stede under avstemningen. Langer var også motstander av Atlanterhavspakten og Marshallhjelpen, og han ønsket nedrustningsavtaler med Sovjetunionen.[4]
Han var formann i Senatets justiskomité fra 1953 til 1954.[4]