I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Wachtendonckse Psalmen, og utforske dens mange fasetter og aspekter som gjør den så relevant i dag. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på det moderne samfunnet har Wachtendonckse Psalmen vært gjenstand for interesse og debatt gjennom historien. Gjennom en dyp og detaljert analyse vil vi undersøke dens innflytelse på ulike områder, så vel som dens implikasjoner på individuelt og kollektivt nivå. Vi vil lære eksperters meninger om emnet og synspunktene til de som opplever nærværet av Wachtendonckse Psalmen tett i hverdagen. Hvilken hemmelighet er skjult bak Wachtendonckse Psalmen? Hva er dens relevans i den nåværende konteksten? Disse og andre spørsmål vil bli behandlet i denne artikkelen, som søker å gi et helhetlig perspektiv på en problemstilling av stor betydning i dagens samfunn.
Wachtendonckse Psalmen (norsk: Wachtendoncks salmer) er en samling salmer fra Salmenes bok som er oversatt fra latin til gammel-østlavfrankisk eller gammelnederlandsk.
Samlingen er oppkalt etter kannik Arnold Wachtendonck som levde i det 16. århundre. Han lånte sitt håndskrevne manuskript av Salmenes bok til Justus Lipsius som gjerne ville undersøke dokumentet nærmere. Lipsius kopierte noen salmer slik at han kunne undersøke dem nærmere, blant annet i et brev til en venn, og disse er det som utgjør dagens versjon av de Wachtendonckse Psalmen. Det opprinnelige dokumentet er tapt.
Bønneboken befant seg i Sint-Amorabbediet i Munsterbilzen der Wachtendonck var Landrada-alterets rektor. Den første gangen boken nevnes er i en kopi av et manuskript fra ca. 1444 av den tyske presten Johannes Keck (UB Würzburg,Ms.M.ch.q.85).
Wachtendonckse Psalmen er skrevet på gammel-østlavfrankisk, som er en gammelgermansk dialekt. Denne ble brukt i dagens øst-Nederland eller kanskje Tyskland. Man regner med at manuskriptet ble skrevet rundt midten av det tiende århundre, og det har en del tyske kjennetegn språkmessig. Dette siste gjør det mulig at denne teksten kan være en bearbeidelse av en mellomfrankisk tekst (en dialekt av gammelhøytysk).
Oversettelsen er en såkalt interlineær oversettelse: ordenes rekkefølge i den latinske kildeteksten ble fulgt i oversettelsen slik at teksten også kunne brukes til skolering.
Tekstfragment fra Salmenes bok kapittel 55, versene 6 og 7[1]:
Forchta in biuonga quamon ouer mi in bethecoda mi thuisternussi In ic quad uuie sal geuan mi fetheron also duuon in ic fliugon sal in raston sal