I denne artikkelen vil vi fordype oss i den spennende verdenen til Veritatis splendor, utforske dens mange fasetter og dens innvirkning på ulike områder av dagliglivet. Veritatis splendor er et tema som har vekket interessen til både eksperter og fans, på grunn av dets relevans i dagens samfunn. På denne måten vil vi undersøke dens opprinnelse, utvikling, utfordringer og muligheter, og hvordan den har formet måten vi lever, arbeider og forholder oss på. Uansett om du er en ekspert på emnet eller om du akkurat begynner å oppdage underverkene, lover denne artikkelen å gi deg et informativt og berikende perspektiv på Veritatis splendor. Gjør deg klar til å legge ut på en fascinerende oppdagelsesreise!
Veritatis splendor, Sannhetens glans, er pave Johannes Paul IIs tiende encyklika, promulgert den 6. august 1993.
Den sveitsiske kardinal Georges Cottier var blant dem som paven rådspurte seg med under utviklingen av Veritatis splendor, og han spilte en stor rolle for utformingen,[1] og det hadde også Servais-Théodore Pinckaers, en professor i moralteologi ved Universitetet i Fribourg.[2]
I encyklikaen svarer paven på det han kaller «en total og systematisk trekking av den den tradisjonelle morallære i tvil».[3] Det som ligger bak denne trenden, hevder han, er påvirkningen fra tankestrømmer som løsriver troen fra livet og menneskelig frihet fra dens rette forhold til sannheten. Han avviser teologiske trender som ser bort fra den absolutte karakter til Kirkens moralske normer som forbyr handlinger som i seg selv (intrinsice, «iboende») onde, og han avviser etiske teorier som gjør moralen subjektiv, og nevner spesifikt teoriene konsekvensialisme og proporsjonalisme.[4] Disse, mener han, strider mot Åpenbaringen og Kirkens definitive lære. Han oppfordrer pastorer i Kirken til å være årvåkne med å sikre at «Jesu Kristi stemme, sannhetens ord om ondt og godt»,[5] blir hørt av Guds folk.