Tredveårskrigen

Tredveårskrigen
Konflikt: Trettiårskrigen
Les Grandes Misères de la guerre av Jacques Callot, 1632.
Dato 1618–1648 Sted Europa (stort sett i dagens Tyskland) Resultat Freden i Westfalen; Det westfalske systemet innfører et nytt politisk system i Europa: Protestantiske kurfyrster får fortsette sine religiøse praksiser Makten til Habsburgdynastiet ble innskrenket De forente Nederlandenes selvstendighet fra Det spanske imperiet anerkjennes Anerkjennelse av spansk herredømme over De sydlige Nederlandene og Luxembourg Bourbon-dynastiet kom til makten, og Frankrike styrkes Det svenske imperiet oppstod Føydalisme begynner å opphøre[5] Det tysk-romerske riket ble ytterligere desentralisert Den fransk-spanske krigen fram til 1659 Den katolske kirke fikk mindre makt og innvirkning Starten på den senere osmanske svekkelsen Ødeleggelse og stor befolkningsnedgang i de tyske stater
Stridende parter
Protestantiske stater og allierte Sverige Frankrike[1] Böhmen Danmark-Norge (1625–1629)[2] Sachsen Nederlandene Kurpfalz Braunschweig-Lüneburg  England[3]  Skottland Brandenburg-Preussen Transilvania Ungarske anti-habsburgske opprørere[4] Saporog-kosakker Det osmanske riket	Romersk-katolske stater og allierte Det tysk-romerske riket Den katolske ligaen Østerrike Bayern Spania og områdene deres
Kommandanter og ledere
Gustav II Adolf av Sverige† Johan Banér Lennart Torstenson Carl Gustaf Wrangel Karl X Gustav Ludvig XIII av Frankrike Kardinal Richelieu Marquis de Feuquieres† Louis II de Bourbon Vicomte de Turenne Fredrik V Jindrich Matyas Thurn Kristian I av Anhalt-Bernburg Christian IV av Danmark og Norge Bernhard av Sachsen-Weimar Johan Georg I av Sachsen Maurits av Nassau Piet Pieterszoon Hein Vilhelm av Nassau Fredrik Henrik av Oranien Maarten Tromp Ernst Casimir Hendrik Casimir I Hertugen av Buckingham Jarlen av Leven Gabriel Bethlen Ernst von Mansfeld Christian von Braunschweig-Wolfenbüttel Bogdan Khmelnytskij † : Falt i kampene	Johann Tserclaes Tilly† Albrecht von Wallenstein Ferdinand II Ferdinand III Franz von Mercy† Johann von Werth Gottfried Heinrich Pappenheim Maximilian I Filip IV av Spania Hertugen av Olivares Gonzalo Fernández de Córdoba Ambrosio Spinola Kardinal Ferdinand Gómez Suárez de Figueroa Fadrique de Toledo Antonio de Oquendo Francisco de Melo Diego Felipez de Guzmán
Styrker
495 000 mann: 150 000 svensker 20 000 danskar og nordmenn 75 000 nederlendere Om lag 100–150 000 tyskere 150 000 franskmenn 20–30 000 ungarere (Anti-habsburgske ungarske opprørere) 6 000 transilvanere [6]	450 000 mann: 300 000 spanjoler (inkludert soldater fra De spanske Nederlandene og Italia) 100–200 000 tyskere Rundt 20 000 ungararske og kroatiske kavalerister[7]
Tap
8 000 000 inkludert sivile tap.[8]

Tredveårskrigen, eller trettiårskrigen, var en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren og den franske kongemakten. Åttiårskrigen, en konflikt basert på nederlendernes ønske om uavhengighet fra den habsburgiske kongen av Spania, gikk parallelt og endte samtidig som Tredveårskrigen.

Krigen og dertilhørende epidemier og hungersnøder førte til at befolkningen i store deler av de tysktalende smårikene nærmest ble halvert. Den franske kongemaktens villighet til å alliere seg med enhver hær – uansett religion – som var villig til å plyndre og ødelegge rivalene i øst, førte til at tysklandene forble politisk og religiøst splittet i ca. 1500 småland i 222 år etter krigen. Fredsslutningen i Westfalen, som ble proklamert den 25. oktober 1648 fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og i den westfalske byen Münster, kom til å danne grunnlaget for statssystemet i Europa frem til Napoleonskrigene.

For å forstå årsakene til tredveårskrigen, må de rådende forholdene i denne perioden betraktes. Europa var preget av religionskriger, og protestantismens fremvekst førte med seg en konflikt med den rådende og vel etablerte katolisismen.^[9]

Hovedaktørene i konfliktene var Frankrike, som var den største katolske staten, og Habsburgriket, den største og fremste beskytter av katolisismen. Habsburgdynastiet var meget omfattende. Det hadde posisjoner i Spania, Østerrike, Burgund, Italia og Nederlandene. Disse konfliktene endte med at det ble inngått en fredsavtale i Augsburg i 1555. Her ble det fastslått at fyrstene kunne bestemme hvilken konfesjon (katolisisme eller lutherdom) deres fyrstedømmer skulle ha (latin: «Cuius regio eius religio», dvs. «Den som styrer, hans tro skal gjelde»), og befolkningen måtte innrette seg deretter.

Det tysk-romerske riket var et konglomerat av 300 fyrstedømmer. På toppen satt en keiser som var uten noen særlig utøvende makt fordi de ulike fyrstedømmene styrte seg selv. Det var trolig flere protestanter enn katolikker i det tysk-romerske riket på 1600-tallet, og mange av de 300 statene var protestantiske. I tillegg var store deler av befolkningen i de katolske statene også protestantiske, særlig i Böhmen, som ligger i dagens Tsjekkia. Dette førte med seg en sterkere protestantisk makt.

Den religiøse spenningen mellom katolikkene og protestantene ble ytterligere forsterket etter freden i Augsburg. I tillegg spredte en tredje trosretning seg i befolkningen, kalvinismen, som ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre. Dette skjedde samtidig som lederne av de østeuropeiske statene og Spania prøvde å opprettholde katolisismen.

Inntil midten av 1900-tallet var krigen for det meste ansett som en tysk borgerkrig og en del av religionkrigene. I 1938 lanserte C. V. Wedgwood en teori som argumenterte for at krigen egentlig var en del av en større europeisk konflikt som var basert på konkurransen mellom det østerriksk-spanske Habsburgdynastiet og franske Bourbon. Dette synspunktet er nå vidt akseptert blant moderne historikere, selv om det fremdeles er noe debatt rundt i hvilken grad det var en europeisk heller enn en tysk konflikt, og hvor nøyaktig navnet Tredveårskrigen er. Argumentene for denne tolkningen, fremfor at krigen handlet rent om religion, var at andre stormakter på denne tiden som det protestantiske England, det katolske Polen-Litauen og Portugal i stor grad holdt seg unna konflikten.

Den første stormakten som involverte seg i det som til å begynne med var en konflikt innad i området til Det tysk-romerske riket var da Spania. Spania ble Europas mektigste og rikeste stat på 1500-tallet etter koloniseringen av store deler av Amerika, som førte til opprettelsen av Det spanske imperiet og at store mengder gull og rikdom ble fraktet fra koloniene til Spania. I tillegg hadde Spania grener til omfattende deler av Europa etter Karl V av Det tysk-romerske rike (1500–1558) som var den første konge av et samlet Spania. I tillegg til å være konge over Spania (1516–1556) og de spanske koloniene i Latin-Amerika og på Filippinene var han gjennom arving også konge av Napoli til 1554, hertug av Nederland fra 1506 til 1555, hertug av Østerrike fra 1519 til 1521, i tillegg til keiser av Det tysk-romerske rike (som Karl V) i årene 1519–1556. Karls etterkommere (Habsburgdynastiet) var da i kontroll over mye av de de samme områdene da krigen brøt ut, men ikke uten konflikter. Da Tredveårskrigen brøt ut var allerede Åttiårskrigen hvor nederlendernes kriget om uavhengighet fra Spania pågått i 50 år.

Frankrike var på sin side den mest folkerike katolske staten i Europa (og skulle bli ansett som den mektigste staten i Europa senere på 1600- og 1700-tallet), men krigene på 1500-tallet hadde ødelagt økonomien og redusert folketallet.^[10]. Deres interesse i konflikten var først og fremst en frykt for å bli omringet av Habsburgdynastiet, altså et nasjonalt perspektiv. Selv om landet i praksis ble ledet av en kardinal, Armand-Jean du Plessis de Richelieu («Kardinal Richelieu»), så mente Richelieu at nasjonens interesser var viktigere enn kirkens.

Kort oppsummert kan interessene til aktørene i konflikten fra utenfor området til Det tysk-romerske riket beskrives som følgende:

• Spania var interessert i tyske stater, fordi de kontrollerte områder som hørte til Spania-Nederland i den vestlige delen av det tyske riket.
• Nederland ønsket uavhengighet fra Spania
• Frankrike var interessert i de tyske statene fordi de ønsket å forhindre at habsburgerne fikk så mye kontroll over det tyske riket at de kunne omringe Frankrike.
• Sverige og Danmark var interessert i å få kontroll over de nordlige tyske statene i Østersjøen-området, spesielt Baltikum.

Det er vanlig å dele inn tredveårskrigen i fire faser, den bøhmiske (1618–1625), den danske (1625–1629), den svenske (1630–1635) og den svensk-franske (1635–1648).

Selve gnisten som fikk krigen i gang, skjedde i Praha (Prag) i datidens Böhmen. Der var de redd for at keiseren skulle undergrave protestantismen, og dermed fjerne det protestantiske maktgrunnlaget. Da to utsendinger for den habsburgske, tysk-romerske keiseren Matthias var på besøk, viste de bøhmiske protestantene mangel på gjestfrihet ved å kaste dem ut av vinduet.

Denne hendelsen, som er kjent som den andre defenestrasjonen av Praha, startet det bøhmiske opprøret. Snart spredte det seg over hele det bøhmiske området. Hadde det bøhmiske opprøret bare vært en sentraleuropeisk konflikt, ville krigen ha vart bare i tre år, men dødsfallet til keiser Matthias i 1619 forsterket opprørsstemningen blant de protestantiske lederne, som hadde vært nær ved å komme til enighet om en fredsslutning. Svakheten til både Ferdinand (som nå besteg tronen etter keiser Matthias) og bøhmerne førte til at krigen spredte seg til Vest-Tyskland. Ferdinand ble nødt til å be sitt søskenbarn, kong Filip IV av Spania, om hjelp.

Keiseren, som fungerte som konge for det bøhmiske folk, svarte med å sende soldater for å gjenopprette ro og orden. Bøhmerne, som nektet å la seg avvæpne, avsatte i stedet keiseren som sin konge og valgte en ny konge, kurfyrst Fredrik V av Pfalz, kong Fredrik I av Bøhmen.

Den nye tysk-romerske keiseren, Ferdinand, fikk pengestøtte fra paven og militær assistanse fra Spania og Bayern. Med det klarte han å slå Fredrik i slaget ved Hvitefjell i 1620.

Etter slaget i 1620 begynte spanjolene å etablere seg i traktene rundt Rhinen, dette for å mobilisere mot Frankrike og Nederlandene. Böhmen ble igjen en katolsk stat under Ferdinand, som gjeninnsatte seg som konge.

Protestantene så nå ut til å tape. Den som skulle føre an for protestantismen, var kongen av Danmark, Christian IV. I tillegg til å være konge over Danmark-Norge, var han også hertug av Holstein, en liten provins i det tysk-romerske riket. Om Christian gikk inn i krigen kun av religiøse grunner er vel heller tvilsomt, for det var også mye politikk med i bildet. Ved å invadere Tyskland kunne han skaffe seg flere provinser og bispeseter og skape et kongedømme til sin yngste sønn. En annen teori er at kongen var redd for at Sverige skulle stå i spissen i alliansen mot den tysk-romerske keiser.

Med litt hjelp fra Nederlandene og England invaderte danskene Tyskland med en hær på 20.000 mann. For å hindre at Christian skulle invadere Tyskland, ansatte Ferdinand II den bøhmiske adelsmannen, Albrecht von Wallenstein. Wallenstein takket ja til å lede keiserens styrker da han fikk løfte om at han skulle få plyndre de områdene han okkuperte. Christian, som ikke visste om Wallenstein, ble nødt til å trekke seg tilbake før hærføreren Wallenstein og den katolske feltmarskalken Johann Tserclaes, greven av Tillys armeer ville utrydde hele den danske armé. Nederlaget ble ytterligere forsterket da danskenes allierte, England, som var internt splittet, trakk seg ut. Frankrike var i borgerkrig, og Sverige var i krig mot Polen. Tilly slo danskene i slaget ved Lutter i 1626. Wallensteins hær marsjerte mot nord, og okkuperte Mecklenburg, Pommern og til slutt Jylland. Han klarte ikke å innta hovedstaden, København, for han kunne ikke innta Sjælland uten en flåte, og verken Hanseatene eller Polen ville godta at en keiserlig flåte ble bygd i Østersjøen. Han beleiret derimot Stralsund, i et forsøk på å få kontroll over en havneby som var stor nok for en slagkraftig flåte, men kostnadene ble for høye til at en krig mot Danmark i hele tatt kunne bli lønnsom.

Det spredte seg nå frykt blant protestantene i Tyskland. Det så ut til at protestantismen, som til nå hadde hatt god oppslutning og et godt grep rundt de sentrale makthaverne i det tysk-romerske riket, var på vei mot undergangen. Til og med de nordlige lutherske statene var på randen til å bli katolske igjen. Frykten spredde seg ikke bare innad i riket, men også til nabolandene. Sverige og Frankrike gikk nå til aksjon.

Dette førte til Traktaten i Lübeck (1629), der Christian IV avga sin støtte til protestantene til fordel for å få kontroll over Danmark. I de påfølgende årene ble enda flere områder underlagt katolisismen.

Krigen var nå i praksis avgjort, men de katolske lederne overtalte Ferdinand II til å gjenerobre de lutherske (protestantiske) områdene, som etter Augsburgavtalen var katolske.

Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong Gustav Adolf, som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig. I tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et altfor sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte Baltikum.

Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt artilleri. Svenskene, med hjelp av sakserne, slo den tyske keiseren ved slaget ved Breitenfeld (1631) og ved Lützen, der Gustav Adolf falt. Selv om svenskene hadde flere suksessrike seire og kom seg langt inn i Tyskland (helt frem til Böhmen), var de betydelig svekket. Det samme var den tyske keiseren. Derfor endte det med en fredsavtale i Praha i 1635, hvor disse avtalene ble inngått:

• Man gikk tilbake til de avtalene som ble inngått i Augsburg i 1555. De protestantiske og de katolske landområdene skulle være slik som de var i 1552.
• Det ble inngått forbud mot private hærer. Det ble dannet en forent hær av alle de tyske statene til en tysk-romersk hær.
• Tyske fyrster fikk ikke ha allianser seg imellom.
• Kalvinismen ble legalisert.

De religiøse konfliktene ble også rettet på i Praha. Det så nå ut som at tilstandene skulle bli roligere. Slik artet det seg ikke. I Frankrike så man med vaktsomme øyne på denne nye fredsavtalen. De mente at den førte til at Habsburgerne fikk for mye makt. Dermed brøt krigshandlingene ut igjen.

Krigen ble avsluttet med at Frankrike blandet seg inn i krigshandlingene. Frankrike var en stor katolsk stat, men på grunn av rivalisering med det tysk-romerske riket og det habsburgske Spania allierte de seg med protestantene. Kardinal Richelieu, Ludvig XIIIs sjefsminister, mente at Habsburgerne var altfor mektige da de hadde områder i det sørlige Frankrike og deler av Nederland.

Krigen artet seg som en internasjonal krig på tysk landjord. På den protestantiske siden befant Frankrike, Sverige og Nederland seg. På den andre siden var det Tyskland og Spania. Spania var som kjent under Habsburgernes kontroll og var katolisismens fremste beskytter. Spania benyttet sjansen til å invadere Frankrike. De plyndret områdene Champagne og Burgund og kom så langt at de truet selve hjertet av Frankrike, Paris. De ble imidlertid stoppet før de kom så langt. I slaget ved Compiegne klarte hertugen av Weimar å stoppe de spanske styrkene, og spanjolene måtte trekke seg tilbake til grensen mellom Spania og Frankrike. Der fortsatte kampene uten at noen av sidene fikk et særlig overtak.

I 1642 døde Richelieu, etterfulgt av Ludvig XIII året etter. Den franske tronen ble overtatt av den fem år gamle Ludvig XIV. Den nye kongens regent, kardinal Mazarin, begynte arbeidet med å få i gang en fredsavtale.

I 1645 klarte den svenske marskalken, Lennart Torstenson, å slå den tysk-romerske hæren i slaget ved Jankau, i nærheten av Praha. Ludvig II av Borboun slo den bayerske hæren i det andre slaget ved Nordlingen, der den siste store kommandanten på den katolske siden døde.

Krigen endte med freden i Westfalen i 1648.

Tredveårskrigen var ulik og nyskapende på flere områder. Først og fremst var det en svært blodig krig hvor mange ble drept. De religionskrigene som utspilte seg før 1618, var stort sett oppgjør mellom konger og fyrster, og berørte ikke lokalbefolkningene i like stor grad som denne krigen gjorde. Med tredveårskrigen kom en ny måte å føre krig på. I stedet for en nasjonal hær eller en hær knyttet til et folk med politiske ambisjoner, var det nå private hærer som kunne leies. Disse private hærene var topptrente og kunne handle etter andre motiver enn det som kanskje var intensjonene til de som leide dem.

De private hærene var en blanding av flere folkeslag uten noen spesiell tilknytning til en region. Dermed ville ikke de, under en krig, få forsyninger fra makten. De måtte heller plyndre nærmeste landsby. Landsbyboerne som ikke ble drept, hadde ofte ikke noe annet å gjøre enn å følge hæren til neste plyndringssted. Dette førte til at flere landsbyer ble lagt øde, og sult og sykdommer var ofte en følge av dette igjen. Det finnes ikke noen eksakte tall, men et estimat tilsier at Tyskland hadde et befolkningstap rundt 40 % på landet og 33 % i byene.

Freden i Westfalen betraktes som starten på det moderne Europa med suverene småstater. To direkte følger var Nederland og Sveits. Det var også avslutningen på religionskrigene som hadde herjet Europa i flere tiår. Det var en protestantisk seier over katolikkene samt en svensk og fransk seier over Habsburgdynastiet. En annen viktig beslutning som ble vedtatt i Westfalen, var forbudet mot private hærer. Dette faremomentet som hadde utsatt sivilbefolkningen for så mye nød og lidelse, ble avskaffet og har ikke vært brukt siden.

Det som skjedde i Tyskland, var at alle de rundt 300 statene fikk mer eller mindre egen suverenitet. De kunne selv gjøre avtaler med andre stater uten noen form for innblanding fra keisermakten. Det tysk-romerske riket var nå i praksis oppløst som et rike. Ingen lover kunne bli vedtatt av keisermakten, keiseren kunne heller ikke innkreve skatter. Tyskland gikk med dette tilbake til et føydalt system uten noen form for sentralstyre, og hadde ingen spesiell politisk innflytelse på det nye Europa som oppstod etter krigen. Den habsburgske drømmen om et forent tysk-romersk rike gikk dermed i vasken. Et annet utfall av freden i Westfalen var at kalvinismen ble godkjent som tillatt tro i de tyske fyrstedømmene.

• Den bøhmiske fasen
  • Slaget ved Pilsen (1618, 21. november)
  • Slaget ved Záblatí (1619, 10. juni)
  • Slaget ved Vestonice (1619, 5. august)
  • Slaget på Det hvite berg (1620)
  • Slaget ved Wiesloch (1622, 25. april)
  • Slaget ved Wimpfen (1622, 6. mai)
  • Slaget ved Höchst (1622, 20. juni)
  • Slaget ved Fleurus (1622)
  • Slaget ved Stadtlohn (1623)
• Den danske fasen
  • Slaget ved Dessau (1626)
  • Slaget ved Lutter am Barenberge (1626)
  • Slaget ved Stralsund (1628)
  • Slaget ved Wolgast (1628)
• Den svenske fasen
  • Slaget ved Frankfurt (1631)
  • Slaget ved Magdeburg (1631)
  • Slaget ved Werben (1631)
  • Slaget ved Breitenfeld (1631)
  • Slaget ved Rain (1632)
  • Slaget ved Fürth (1632)
  • Slaget ved Lützen (1632)
  • Slaget ved Oldendorf (1633)
  • Slaget ved Nördlingen (1634)
• Den svensk-franske fasen
  • Slaget ved Wittstock (1636)
  • Slaget ved Rheinfelden (1638)
  • Slaget ved Breisach (1638)
  • Slaget ved Guetaria (1638)
  • Slaget i Vadobukten (1638)
  • Slaget ved Chemnitz (1639)
  • Slaget ved Breitenfeld (1642)
  • Slaget ved Rocroi (1643)
  • Slaget ved Tuttlingen (1643)
  • Slaget ved Freiburg (1644)
  • Slaget ved Jüterbog (1644)
  • Slaget ved Jankau (1645)
  • Slaget ved Mergentheim (1645)
  • Slaget ved Nördlingen (1645)
  • Slaget ved Zusmarshausen (1648)
  • Slaget ved Praha (1648)
  • Slaget ved Lens (1648)
• Perioden etter Wesfalen
  • Slaget ved Arras (1654)
  • Slaget ved Valenciennes (1656)
  • Slaget ved the Dunes (1658) (1658)

• Cooper J.P. The new Cambridge modern history. The decline of Spain and the thirty years war. Cambridge University 1970
• Peter Englund: Ofredsår – om den svenska stormaktstiden och en man i dess mitt Dokumentarisk roman om 30-årskrigen fra Sveriges trolig fremste historiker. Utdrag av boken ISBN 91-7486-067-4
• Finn Fuglestad: Fra svartedauden til Wienerkongressen: den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globalt-sammenliknende perspektiv. Cappelen 2004 (1.utg 1999) ISBN 82-02-23857-9
• Langer, Herbert. The Thirty Year's War. Poole, England: Blandford Press, 1980
• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Palmer, R.R., Colton, J., Kramer, L. A history of the modern world. New York 2002
• Parker, Geoffrey. The Thirty Years' War'. London: Routledge and Kegan Paul, 1984
• Konrad Repgen (Hrsg.): Krieg und Politik 1618–1648. Europäische Probleme und Perspektiven (= Schriften des Historischen Kollegs. Band 8). Oldenbourg, München 1988, ISBN 3-486-53761-X (Digitalisat).
• Kurt Ågren: Et nytt Europa 1500-1750 Aschehougs Verdenshistorie bd. 8 Gammelmodig men oversiktlig politisk historie over skiftende kriger og allianser i Europa i denne tidsepoken. Oven-fra og nedperspektiv med kapittelindeling inndelt etter stater. 1. utg 1985, 2. rev utg ISBN 82-03-22364-8