Tilbakekallingsvalg

I dagens verden har Tilbakekallingsvalg blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av samfunnet. Dens implikasjoner spenner fra vitenskapelige og teknologiske aspekter til sosiale, økonomiske og politiske spørsmål. Tilbakekallingsvalg har fanget oppmerksomheten til både eksperter og fans, og har skapt betydelig debatt og diskusjon. Dens innvirkning gjenspeiles på flere områder av dagliglivet, fra måten vi kommuniserer på til måten vi utfører våre daglige aktiviteter. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Tilbakekallingsvalg og dens innflytelse på vårt nåværende miljø.

Tilbakekallingsvalg (engelsk: recall election) er en form for folkeavstemning hvor innbyggere kan stemme over hvorvidt en valgt politiker eller embetsmann skal miste jobben. For at et tilbakekallingsvalg skal holdes må et visst antall av innbyggerne ønske det. Dette skjer oftest gjennom underskriftskampanjer. Valgformen er mest kjent i USA, men finnes også i Canada, Sveits, Peru, Filippinene og Venezuela.

Tilbakekallingsvalg forekom allerede i det gamle Athen.[1] Blant de mest kjente tilfellene i nyere tid, er tilbakekallingsvalget av Californias guvernør Gray Davis i 2003, og det mislykkede tilbakekallingsvalget av Venezuelas president Hugo Chávez i 2004. I Davis' tilfelle var det samlet inn 1 356 408 gyldige underskrifter for et tilbakekallingsvalg. Kravet var litt under 900 000 stemmer. I selve valget stemte 55% av 9,5 millioner stemmende at Davis ikke fikk beholde jobben. 44,6% ønsket at han ikke skulle tilbakekalles. I det samme valget ble Arnold Schwarzenegger valgt til ny guvernør.

For å tilbakekalle Hugo Chávez måtte det samles inn rundt 2,4 millioner underskrifter. Etter en lang prosess og flere rettssaker hvor underskriftenes validitet ble vurdert ble det til slutt avholdt et valg. I valget stemte 58% nei til tilbakekalling av presidenten.

I 2012 ble det reist krav om tilbakekallingsvalg på guvernør Scott Walker i Wisconsin.[2] Republikaneren Walker vant valget som ble avholdt 5. juni 2012 med 53,2 % av stemmene mens Demokratenes utfordrer Tom Barrett fikk 46,3 %.[3]

Referanser