I dagens verden har Stiftelse blitt et tema med stor relevans og interesse for et stort antall mennesker. Dens innvirkning sees i ulike aspekter av dagliglivet, fra teknologi til kultur og samfunn. Ettersom Stiftelse fortsetter å utvikle seg og anta nye former, er det avgjørende å analysere dens innflytelse og forstå dens rolle i vår stadig skiftende verden. I denne artikkelen vil vi utforske forskjellige aspekter av Stiftelse, fra opprinnelsen til dens nåværende virkning, med sikte på å gi et omfattende syn på dette fenomenet og dets relevans i dag.
![]() | Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
En stiftelse er en juridisk person som disponerer en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål av ideell, humanitær, kulturell, sosial, utdanningsmessig, økonomisk eller annen art. Ingen fysiske personer har eierrådighet over en stiftelse, det er en kapital som eier seg selv. Stiftelser betegnes ofte som legat eller fond, men det avgjørende er ikke hvilket betegnelse som er brukt. En rettsdannelse som oppfyller vilkårene til å være stiftelse etter stiftelsesloven, er en stiftelse uavhengig av hva den kalles.
Ved opprettelsen av stiftelsen oppgir oppretteren eiendomsretten til formuesverdien, som overtas av stiftelsen. Stiftelser er i likhet med blant annet selskaper og foreninger egne juridiske personer. Det betyr at en stiftelse selv kan stå som eier, at den kan pådra seg forpliktelser, og at den kan være part i avtaler og prosesser.
Et sentralt element ved hvorvidt noe er en stiftelse er det såkalte selvstendighetskriteriet. Hvis formuesverdien ikke er stillet «selvstendig» til rådighet for formålet foreligger det ingen stiftelse.[1] Kjernen i selvstendighetskriteriet er at ingen utenforstående har eierinteresser i stiftelsen .[2] Selvstendighetskriteriet er kommet til uttrykk på flere måter i stiftelsesloven:[3] Det gjelder blant annet et forbud mot at stiftelsen kan foreta utdelinger til den som opprettet stiftelsen, og det kan heller ikke gis lån til oppretteren. Den som har avgitt en formuesverdi som inngår som grunnkapital i stiftelsen kan ikke være eneste medlem av stiftelsens styre.
Stiftelser er selveiende institusjoner. Det vil si at de ikke har eiere. Dette skiller stiftelser fra selskaper, hvor selskapsdeltakerne eier en andel av selskapets formue, har rett til en andel av selskapets overskudd og styrer selskapet i kraft av sine eierposisjoner. Det må også skilles mellom stiftelser og foreninger. Også foreninger er selveiende, men foreninger har medlemmer som kan øve innflytelse over foreningen. En forening har ikke grunnlag i en formuesverdi, men i et formål som medlemmene har sluttet seg sammen for å fremme.
Stiftelser har et vidt spekter av formål. Tradisjonelt har stiftelser gjerne vært opprettet for å fremme ideelle formål, for eksempel av sosial, humanitær, religiøs eller utdanningsmessig art. Stiftelsens virksomhet har da gjerne gått ut på å drive passiv kapitalforvaltning, det vil si utdeling av avkastningen av grunnkapitalen. Stiftelsesformen brukes imidlertid også til å fremme andre typer formål og til å drive andre former for virksomhet.
Norges Grunnlov § 118 setter visse begrensninger i adgangen til å opprette stiftelser som skal ha til formål å begunstige en slekt og dens etterkommere – såkalte fideikommisser.
Stiftelser ledes av et styre og styres av vedtekter som utarbeides av oppretteren. Siden stiftelser ikke har medlemmer eller andre som fører kontroll med at ledelsen forvalter midlene i samsvar med vedtektene, er det opprettet et eget statlig organ – Stiftelsestilsynet – som skal føre slik kontroll med de rundt 8000 stiftelsene som finnes i Norge.
Stiftelser reguleres i Norge av lov om stiftelser (stiftelsesloven) fra 2001, som trådte i kraft 1. januar 2005 (enkelte bestemmelser trådte i kraft litt senere på året).[4]
Stiftelsesloven har enkelte særregler om «næringsdrivende stiftelser». Bestemmelsene omfatter tre typer næringsdrivende stiftelser:[5]