Opp gjennom historien har Statsshinto vært et tema med stor interesse og kontrovers. Siden oppstarten har Statsshinto fanget oppmerksomheten til akademikere, vitenskapsmenn, kunstnere og nysgjerrige generelt. Dens innvirkning på samfunnet og folks daglige liv er ubestridelig, og skaper stadige debatter og refleksjoner. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter og perspektiver knyttet til Statsshinto, analysere dens innflytelse på forskjellige felt og dens utvikling over tid. I tillegg vil vi undersøke hvordan Statsshinto fortsetter å være relevant i dag og hvordan den vil fortsette å markere seg i fremtiden.
Statsshinto var Japans statsreligion i Meiji-perioden frem til august 1945, slutten av andre verdenskrig. Begrepet «statsshinto» ble mest brukt etter 1945.[1] Avviklingen av statsshinto var en av amerikanernes krav etter Japans kapitulasjon. Artikkel 28 i grunnloven stod for religionsfrihet, men stadfestet også at shinto hadde en privilegert posisjon i det japanske samfunnet. Denne paragrafen ble fjernet etter andre verdenskrig etter krav fra amerikanerne.
I den senere delen av Tokugawa-perioden var det flere lærde som samlet seg om læren kokugaku (国学), studie av nasjonen. De ville dra fokuset bort fra Kina og dens originale filosofier som konfusianismen og buddhismen. Disse lærde fremmet nasjonale verdier og shintotilbedelse. De hadde stor påvirkning på Meijirestaurasjonen for shinto sin fremtidige rolle for staten og samfunnet.
Den nye Meiji-regjeringen i 1868 så til vesten for å få økonomien, det militære og teknologien til å vokse raskt for å ta igjen de vestlige landene og bli de første ikke-vestlige imperialistene. De så også til shinto for å fremheve nasjonalidentiteten og støtte den militaristiske politikken. Det ble bl.a. opprettet et byrå kalt «Office of Shinto worship» for å utvikle og promotere regjeringssentrerte tilbedelsesritualer[2]. Shintoprester ble da medarbeidere i staten.