Stangvik prestegjeld

I våre dager er Stangvik prestegjeld et tema som har fanget oppmerksomheten til mange i dagens samfunn. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Stangvik prestegjeld blitt et relevant tema som dekker ulike områder av dagliglivet. Enten i arbeidslivet, personlig, akademisk eller sosial sfære, har Stangvik prestegjeld betydelig påvirket måten mennesker samhandler og fungerer i den moderne verden. Ettersom Stangvik prestegjeld fortsetter å utvikle seg, er det viktig å analysere dens innflytelse på ulike aspekter av det moderne livet og implikasjonene det har for fremtiden. I denne artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Stangvik prestegjeld og utforske dens dimensjoner, innvirkning og mulige utfordringer den gir i dagens samfunn.

Stangvik kirke

Stangvik prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Indre Nordmøre prosti. Det omfattet sogn i Surnadal kommune i Møre og Romsdal fylke, og hovedkirken var Stangvik kirke.

Stangviks kirkesogn er nå en del av Surnadal kirkelige fellesråd, og underlagt Indre Nordmøre prosti i Møre bispedømme i Den norske kirke.

Historikk

Stangarvíkr sókn[1] (norrønt) har sin opprinnelse fra kristningen av landet.[2] Stangvik prestegjeld går tilbake til førreformatorisk tid, da det var behov for å tilpasse den kirkelige inndelingen til folketallet og bosetningsmønsteret etter Svartedauden..[3] I Reformatsen 1589 hadde Stangvigs Præstegjeld seks kirker og to prester. Soknepresten betjente hovedkirken Stangvig, og Øje og Skede kirker, mens en kapellan hadde Hals, Moe og Rindal kirker.[4]

Ved kgl.res. av 6. mai 1699 ble Surnadal, bestående av Skei, Øye, Mo og Rindal sogn utskilt som eget Surnadal prestegjeld, gjeldende fra 1704.[5]

Stangvig prestegjeld dannet grunnlaget for Stangvig formannskapsdistrikt, som ble opprettet i 1837.[6]

Ved kgl.res. av 4. januar 1860 ble det gitt tillatelse til å bygge Todalen kapell og Todalen ble kapelldistrikt. Ved kgl.res. av 7. august 1876 ble Halse sogn utskilt fra Stangvik og gjort til eget Halsa prestegjeld, med Tustna annekssogn i Edøy prestegjeld. Samtidig ble Aasskard sogn opprettet av deler fra Øye, Halsa og Stangvik sogn, og Todalen ble gjort til annekssogn.[5]

Fra 2004 ble prestegjeldene som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk de også ut av lovverket.[7]

Kirkesogn

Prestegjeldet hadde ved sin avvikling følgende sogn og kirker:[8]

Referanser

  1. ^ Rygh, O. (Oluf) (1908). Norske Gaardnavne. xx: Fabritius. s. 400. 
  2. ^ Dietrichson, L. (Lorentz) (1888). Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen og Nutiden. Malling. s. 104. 
  3. ^ Hole, Ivar (1950). Hosanger kyrkje og Hosanger prestegjeld gjennom 200 år. s. 18-19. 
  4. ^ Hamre, Anne-Marit (1983). Trondhjems reformats 1589 ; Oslo domkapittels jordebok 1595. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. s. 67-71. ISBN 8270612960. 
  5. ^ a b Prestegjeld og sogn i Møre og Romsdal, arkivverket.no
  6. ^ Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring. no#: Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykking. 1992. s. 364-70. ISBN 8258302612. 
  7. ^ Fornyings-, administrasjons-og kirkedepartementet (20. desember 2011). «Endringer i gravferdsloven og kirkeloven». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 5. mars 2023. 
  8. ^ «Kirkelig enheter og endringer i prosti og menigheter». docplayer.me. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS. 2009. Besøkt 5. mars 2023.