St. Sulpicius’ presteselskap
I dagens artikkel skal vi utforske temaet St. Sulpicius’ presteselskap i dybden, et tema som har fanget oppmerksomheten til forskere, filosofer, vitenskapsmenn og allmennheten. St. Sulpicius’ presteselskap har vært gjenstand for debatt og studier i århundrer, og dets relevans i dagens samfunn er ubestridelig. Fra dens innvirkning på teknologi og vitenskap, til dens implikasjoner på kultur og kunst, har St. Sulpicius’ presteselskap vist seg å være et mangefasettert fenomen som fortjener vår oppmerksomhet. Gjennom denne artikkelen vil vi analysere de forskjellige fasettene til St. Sulpicius’ presteselskap, undersøke dens opprinnelse, dens utvikling over tid og dens innflytelse på den moderne verden. Gjør deg klar til å legge ut på en fascinerende reise gjennom forviklingene til St. Sulpicius’ presteselskap!
St. Sulpicius' presteselskap (latin Societas Presbyterorum a S. Sulpitio, forkortes P.S.S., kalles Sulpicianerne) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt i 1642, og midlertidig godkjent av Den hellige stol den 5. august 1664. Den endelige godkjenningen kom først i 1931. Kongregasjonens hovedsyssel er drift av seminarer.
Historie
Prestefellesskapet ble grunnlagt i 1642 av Jean-Jacques Olier, sogneprest for Saint-Sulpice de Paris, med det formål å opplære presteskap i seminarer. Fellesskapet innordnes som en kongregasjon for sekulærprester. I 1642 ble seminaret St. Sulpice grunnlagt i Paris. I 1657 ble sulpicianere utsendt til Ville-Marie (senere Montreal) i Ny-Frankrike. Den 10. august 1664 ble den gitt approbasjon av pave Alexander VII.
I 1789 var 34 flere seminarer blitt etablert i Frankrike. Åtte sulpicianere ble henrettet under den franske revolusjon. Dets prester ble spredt i Frankrike og utenlands under revolusjonen; i 1792 flyttet sulpicianerne sitt hovedkvarter til deres seminar i Baltimore. Paris-seminaret ble gjenåpnet av Jacques-André Émery i 1801. Det ble igjen oppløst av Napoleon, men kunne gjenopprettes i 1814. Selskapet ble sivilt approbert av Ludvig XVIII den 3. april 1816, og i 1863 bekreftet pave Pius IX godkjenningen av 1664.[1] Den endelige godkjenning fra Den hellige stol kom den 8. juli 1931.
Teologisk la sulpicanerne, påvirket av fransk spiritualitet fra 1600-tallet (École française de spiritualité), vekt på eukaristisk fromhet, respekt for prestedømmet og hengivenhet til Jomfru Maria.
Kongregasjonen har seminarer i Canada (siden 1657), i USA (siden 1792) og dessuten arbeider den i flere andre land med katolsk befolkning. Inntil begynnelsen av 1900-tallet ble Saint-Sulpice-seminaret i Paris ansett som det mest fremragende presteseminar i Frankrike.
Sulpicianerne lever i henhold til konstitusjoner (regler) etablert av pave Benedikt XV og Pius XI, godkjent i henholdsvis 1921 og 1931. I spissen for kongregasjonen er en generalsuperior valgt på livstid, med fire rådgivere. I 1964 talte kongregasjonen 660 prester, i 2004 330 prester.
Noen kjente sulpicianere
- Raymond E. Brown (1928-1998), bibelteolog
- John Francis Cronin (1908-1994), prest
- Joseph Doré (født 1936), emeritert erkebiskop av Strasbourg
- Étienne-Michel Faillon (1800-1870), prest, historiker
- Louis-Claude Fillion (1843–1927), teolog, historiker og forfatter
- Edouard Gagnon (1918–2007), kuriekardinal
- Fredrik Hansen (1979-), koadjutorbiskop av Oslo katolske bispedømme
- Peter Saburō Hirata (1913–2007), biskop av Fukuoka
- Joseph Charles Martin (1924-2009), prest
- Alphonse Nguyên Huu Long (* 1953), biskop av Vinh
- Marc Ouellet (født 1944), emeritert erkebiskop av Quebec, kuriekardinal
- François du Plessis de Grenédan (1921-2013), prest for FTP-og FFI-maquisard under Andre verdenskrig
- Adolphe Tanquerey (1854–1932), teolog
- Jean-Julien Weber (1888–1981), biskop av Strasbourg
Litteratur
- Dominique Deslandres, John A. Dickinson, og Ollivier Hubert: « Les Sulpiciens de Montréal. Une histoire de pouvoir et de discrétion 1657-2007 ». Montréal : Fides, 2007. 670 p.
- Philippe Molac : Histoire d'un dynamisme apostolique : la compagnie des prêtres de Saint-Sulpice. Cerf, Paris 2008 (ISBN 978-2-204-08713-1)
- I. Noye: Sulpizianer, in: Lexikon für Theologie und Kirche, Bd. 9, Freiburg 1964, Sp. 1162.
- Henry Joly: La compagnie de Saint-Sulpice Paris: Bloud et Gay 1914.