I dagens verden har Spey blitt et tema av stor betydning og interesse for et bredt spekter av mennesker. Enten på grunn av sin relevans innen det kulturelle, sosiale, vitenskapelige eller teknologiske feltet, har Spey blitt et sentralt referansepunkt i dagens samfunn. I løpet av årene har Spey vekket nysgjerrigheten til forskere, akademikere, fagfolk og hobbyfolk, og generert en enorm mengde kunnskap og debatt rundt dette emnet. I denne artikkelen vil vi utforske de mange fasettene til Spey, analysere dens innvirkning på forskjellige områder og tilby en global visjon om viktigheten og relevansen i dag.
Spey | |||
---|---|---|---|
Uisge Spè | |||
![]() | |||
Land | ![]() | ||
Regioner | Highland, Moray | ||
Lengde | 172 km | ||
Nedbørfelt | 3 008[1] km² | ||
Middelvannføring | 64[1] m³/s | ||
Start | Loch Spey | ||
– Høyde | 350[1] moh. | ||
Munning | Moray Firth | ||
![]() Spey med sideelver og nedbørfelt | |||
![]() Spey 57°40′27″N 3°05′55″V | |||
Spey (skotsk gælisk: Uisge Spè) er Skottlands nest lengste elv og den sjuende lengste i Storbritannia. Den er 172 km lang, og renner fra innsjøen Loch Spey til den når Nordsjøen ved Spey Bay i Moray Firth. Elven har sitt utspring i regionen Highland og utløp i regionen Moray.
Området rundt elvedalen kalles Strathspey eller Speyside, og er kjent for de mange whisky-destilleriene der.
Inch Marches er et verneområde (SPA) ved Spey mellom Kingussie og Kincraig. Det omtales av Royal Society for the Protection of Birds («Det kongelige samfunn for beskyttelse av fulgelivet») som et av de viktigste våtmarksområdene i Europa.[2]
Opprinnelsen til elvens navn er usikker, men «hagtorn» har blitt foreslått fra et ord knyttet til brytonisk yspyddad, som har en avledning fra det før-keltiske squeas i betydningen «oppkast» eller «sprut, strøm». Den greske geografen Klaudios Ptolemaios omtalte elven på sitt kart fra rundt 150 e.Kr. som Tuesis. Navnet Spey er dokumentert fra 1451.[3]