Sonoritet

I dag er Sonoritet et tema som har blitt stadig mer aktuelt i samfunnet vårt. Det har blitt et interessepunkt for folk i alle aldre og over hele verden. Dens innvirkning kan observeres på forskjellige områder av dagliglivet, fra politikk og økonomi, til kultur og underholdning. Sonoritet har utløst lidenskapelige debatter og generert ulike meninger og perspektiver. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Sonoritet, fra dens opprinnelse til dens innflytelse i dag, så vel som mulige fremtidige scenarier som kan oppstå som et resultat av dens utvikling.

Sonoritet (fra latin sonorus 'lydende', 'klingende') betegner i fonologien den relative hørbarheten av språklyden. De åpne vokalene (/a/-lydene) er de mest sonore mens de toneløse klusilene ligger i nedre del av skalen. Sonoriteten ligger blant annet til grunn for inndelingen av språklydene i sonoranter og obstruenter.

Noen forskere relaterer sonoritet i en hierarkisk system etter deres amplityde.[1] For eksempel vil uttalen av vokalen gi en sterkere lyd enn stoppkonsonanten , således skal rangeres høyere i sonoritetshierarkiet. Men organiseringen av sonoritet i amplitydeskalaer er ikke noe alment akseptert.[1]

Referanser

  1. ^ a b Ohala, John J. (1992). «Alternatives to the sonority hierarchy for explaining segmental sequential constraints» (PDF). Papers on the parasession on the syllable: 319-338. 

Litteratur

  • Helmut Glück (Hrsg.), unter Mitarbeit von Friederike Schmöe: Metzler Lexikon Sprache. 3., neu bearbeitete Auflage. Metzler, Stuttgart/Weimar 2005, ISBN 3-476-02056-8, S. 603.
  • Judith Meinschaefer: Silbe und Sonorität in Sprache und Gehirn. Dissertation Bochum 1998, S. 26–76 (PDF; 858 kB).
  • Eduard Sievers: Grundzüge der Phonetik zur Einführung in das Studium der Lautlehre der indogermanischen Sprachen. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1881.
  • Theo Vennemann: Zur Silbenstruktur der deutschen Standardsprache. In: Theo Vennemann (Hrsg.): Silben, Segmente, Akzente. Niemeyer, Tübingen 1982.
  • Theo Vennemann: Neuere Entwicklungen in der Phonologie. de Gruyter, Berlin u. a. 1986.
  • Theo Vennemann: Preference Laws for Syllable Structure and the Explanation of Sound Change. de Gruyter, Berlin u. a. 1988.
Autoritetsdata