Salekhard–Igarkabanen

I den moderne verden har Salekhard–Igarkabanen blitt et tema med stor relevans og interesse for en rekke samfunnssektorer. Dens innflytelse spenner fra den personlige til den profesjonelle sfæren, inkludert innvirkningen den har på kultur og teknologi. Det er mange debatter og refleksjoner som kretser rundt Salekhard–Igarkabanen, og dens betydning er ubestridelig i dag. Det er derfor det er viktig å fordype seg i de forskjellige fasettene og forstå omfanget og implikasjonene i hverdagen. I denne artikkelen vil vi utforske noen av de mest relevante perspektivene på Salekhard–Igarkabanen og hvordan det påvirker samfunnet for øvrig.

Rester av Salekhard–Igarkabanen mellom Salekhard og Nadym.
Kartskisse over banen

Salekhard–Igarkabanen, også referert til som Stalins dødsjernbane (russisk: Мёртвая дорога), er en aldri ferdigstilt jernbanestrekning mellom de russiske byene Salekhard og Igarka. Den ble bygget i perioden 1949 til 1953 som en del av Gulag-systemet, og ble i hovedsak oppført ved hjelp av tvangsarbeid.

Jernbanelinjen var på totalt 1 297 kilometer, og hadde som annen russisk jernbane en sporvidde på 1 520 mm.

Med Salekhard–Igarkabanen mente Stalin å knytte sammen elvene Ob og Jenisej. Dette ville komme nikkelverkene i Norilsk til gode, samtidig som Sovjetunionen etter andre verdenskrigs slutt hadde store mengder fanger som kunne utnyttes til slike prosjekter. Byggingen av jernbanelinjen var belemret med store logistiske problemer, og de ekstreme værforholdene i det nordlige Sibir i kombinasjon med lite forsyninger og dårlig utstyr gjorde at tusenvis av arbeidere omkom. Etter Stalins død i 1953 ble prosjektet oppgitt, og med unntak av en mindre strekning mellom Salekhard og Nadym ble aldri Salekhard–Igarkabanen satt i drift.

Eksterne lenker

Autoritetsdata