Safran

I dagens verden er Safran et tema som har fått stor relevans og oppmerksomhet på ulike områder. Enten på et personlig, faglig, sosialt eller politisk nivå, har Safran skapt debatter, kontroverser og diskusjoner som har fanget interessen til enkeltpersoner i alle aldre og bakgrunner. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj de mange fasettene til Safran og dens innvirkning på dagens samfunn. Fra opprinnelsen til dens utvikling i dag, vil vi analysere hvordan Safran har kommet til å påvirke måten vi tenker, handler og forholder oss til verden rundt oss på. Gjennom en helhetlig og tverrfaglig tilnærming søker denne artikkelen å tilby en helhetlig og berikende visjon av Safran, for å fremme en bedre forståelse og refleksjon over dens betydning i våre daglige liv.

Safran er et krydder som består av de tørkede arrene fra safrankrokusen (Crocus sativus L.). Dette er det mest kostbare krydderet som finnes. Til ett kilo safran kreves minst 70 000 krokuser, eller omtrent 150 000 til 200 000 arr, som må plukkes og renses for hånd. Tidligere var Spania en stor eksportør av safran, men i dag har Iran 95% av verdensmarkedet med en eksport på omkring 180 tonn safran i 2004–2005. Safran høstes i løpet av to intensive uker i månedsskiftet oktober/november. Safran brukes i hovedsak som smakstilsetting i mat, som krydder og i kjemisk prosessindustri.

Innhøsting av safran i Iran
Safran dyrket i Østerrike
Safran er en av de tre viktigste ingrediensene i paella og gir den gule fargen.

Historie

«Ingenting forfalskes så meget som safran» skrev Plinius d.e. omkring 70 e. Kr. Slikt fusk ble strengt straffet. Det var gjerne gurkemeie eller saflor man benyttet for å narre folk. Første gang safran nevnes er på sumeriske leirtavler fra 4000 f.Kr. Man tror at safranblomsten kommer fra Asia, men en del historikere tror den kommer fra Hellas.

Safran nevnes også i Det gamle testamente, i Høysangen 4,14: Nardus og safran, kalmus og kanel med alle slags viraktrær, myrra og aloëtrær og alle de beste velluktende urter. Etter Romerrikets fall forsvant safranen fra Europa. Men den vendte tilbake i korsfarertiden, da korsridderne stiftet bekjentskap med det arabiske kjøkken. Til Norge kom safran trolig på 1600-tallet.

Matretter

I Europa benyttes safran nå gjerne i mange matretter, for eksempel den franske fiskesuppen bouillabaisse, den italienske risretten risotto alla milanese og den spanske paella. I Iran blir gjerne risretter forfinet med safran. Til desserter som saffranis og panna cotta gir det en god smak og fin gul farge. Den beste safranen hevdes av noen å være en variant fra Sørfrankrike, Gâtinais-safran, men iransk safran fra Khorasan sies å ha en jevn og høy kvalitet.

Kjennetegn

For å være sikker på god safran skal du bare handle inn hele pistiller. Kjøper du malt safran kan du ikke være sikker på kvaliteten.[trenger referanse] Safrantrådene (filament, merker, pistiller) har en klar og intensiv rødfarge (ingen annen farge, eller svært lite av de gule delene). Safrantråder må være tørre og skjøre ved berøring. Safranaromaen er sterk og frisk, aldri med muggsmak. Man fastsetter safranens kvalitet via en internasjonal ISO-standard: 3632-1 og 2: 1994. Da måler man fargestyrke, smak og aroma.

  • Farge
Fargestyrken beror på crocin (et vannløselig karoten). Dette bestemmes med hjelp av fotospektrometri.
  • Smak
Safrans bitre, men spesielle smak kommer fra substansen glykosid piocrocin.
  • Aroma
Flyktige oljer og eteriske bestanddeler gir safran en sterk duft. Safranal utgjør 60 % av de flyktige komponentene.

Litteratur

  • Secrets of Saffron : The Vagabond Life of the World's Most Seductive Herb, ISBN 0-285-63636-7

Eksterne lenker