Ratt

Et ratt kan vise til et styrehjul på brukt for å operere kjøretøy og andre fartøy, eksempelvis bilratt eller båtratt.^[1][2]

Rattet er ment å opereres av sjåføren, og brukes som styresignal til resten av styringssystemet på de fleste moderne biler med manuell styring. Rattet kan for eksempel være koblet til en tannstang, med eller uten hjelp av hydraulisk servostyring. Noen moderne biler har istedet drive-by-wire.

Tilbakeslag i ratt er et fenomen hvor rattet får raske bevegelser som et resulat av av hjulene treffer hindringer og ujevnheter i vegbanen.

Rundt 1700-tallet skal skipsratt ha blitt vanlig innen sjøfart, men historikere er usikre på når de første rattene oppstod.^[3] De første bilene ble styrt med kult, men i 1894 ble en bil med ratt brukt av Alfred Vacheron i Paris–Rouen-løpet,^[4] hvilket antas å være en av de tidligste eksemplene på ratt i en bil.^[5] I løpet av om lag 10 år gikk de fleste bilprodusenter gått over til å utstyre biler med ratt.

• 
  Bilratt fra ulike tidsperioder.
• 
  1913 Ford Model T med ratt.
• 
  Justerbar treeikers ratt på en AMC Matador fra 1970-tallet.
• 
  Moderne ratt med kollisjonspute, samt styring av lydanlegg og fartsholder.

Ratt er som regel runde, men kan også være utformet på andre måter, som for eksempel som sommerfuglform som på enkelte racingratt. Et av de viktigste aspektene med et ratt er at sjåføren effektivt kan utøve dreiemoment på styresystemet, hvilket særlig er viktig dersom servostyringen skulle svikte. Et ratt med større diameter kan gi større dreiemoment.

Lignende mekanismer er ratt brukt på fly (engelsk yoke) eller rorkult brukt på båter. Rattet har imidlertid beholdt sin popularitet, trolig fordi den større diameteren gir et grensesnitt for mer presis styring.^[6]

Tidlige Formel 1-biler brukte runde ratt med så stor diameter som mulig ettersom det gjorde at sjåføren behøvde å bruke mindre kraft for å svinge. Grunnet plassbegrensninger har nyere Formel 1-biler har imidlertid svært små ratt, en trend som startet på 1960- og 1970-tallet.^[7]

Vanlige materialer i ratt er stål eller magnesium. Rattet er ofte trekt med plastskum for bedre grep. Tidligere har ratt også vært laget av treverk. Treratt var ofte glatte og gjorde at man trengte kjørehansker for å få godt grep.

Moderne ratt har som regel regulerbar rattstilling for å kunne tilpasse ergonomien til ulike sjåfører og seteinnstillinger. Rattet bør plasseres i en god arbeidsstilling for sjåføren slik at belastning på sener og ledd minskes.^[8]

I land med høyrekjøring (som Norge) er rattet vanligvis plassert på venstre side av bilen. Det motsvarende gjelder i land hvor bilene kjører på venstre side av veien. Særlig på en del sports- og racerbiler er rattet og førersetet plassert midt i bilen.

De fleste ratt har mulighet for betjening av ett eller flere horn, ofte via midten av rattet eller på noen av eikene. Selve den elektriske overføringen er ofte gjort via en slepering. Noen systemer fungerer også med trådløs overføring.

Nyere biler har gjerne flere knapper på rattet for betjening av ytterligere funksjoner under kjøring. Eksempler er:

• Fartsholder
• Lydavspilling, radio og volumnivå
• Telefoni og annen radiokommunikasjon
• Navigasjon
• Rattgir («Formel 1-gir», engelsk paddle shifter)
• Knapp for selektiv bruk av dinitrogenoksid («NOS») i korte perioder

Noen sportsbiler har også girskiftelys på rattet for å indikere når det er optimalt å bytte gir.

Servostyring gjør at sjåføren ikke trenger å bruke like mye kraft på å ratte kjøretøyet. Moderne servostyring er som regel basert på hydraulikk, men det finnes også eksempler på biler med elektrisk servostyring.

For å hindre tyveri har moderne biler og motorsykler ofte en låsemekanisme på rattet slik at rotasjonen låses dersom nøkkelen ikke står i og tenningen er vridd om. I tillegg finnes løse rattlåser som kan monteres som en ekstra tyverisikring.

Rattet er som regel koblet til en rattstamme. Rattstammen på moderne biler skal bryte sammen ved frontkollisjon, og er som regel laget for å vippe oppover for å unngå å spidde føreren

På eldre biler var rattstammen stiv, og kombinert med at rattene ofte var skjøre kunne dette spidde føreren ved kollisjon. Fra 1. januar 1971 ble deformerbare rattstammer (engelsk collapsible steering column) påbudt på nye biler i Norge som sikkerhetstiltak.

Noen ratt har en hurtigkobling mellom ratt og styrestamme slik at rattet enkelt kan tas av og på uten bruk av verktøy ved å trykke på en knapp. Slike systemer er hovedsakelig brukt i trange raserbiler slik at føreren enklere skal kunne komme seg inn og ut av bilen, samt som tyverisikring.

Selve hurtigkoblingen er ofte merkespesifikk, men noen produsenter går om hverandre. Derimot følger boltmønsteret på ratt og styrestamme ofte vanlige standarder. Det vanligste boltmønsteret er 6×70 mm,^[9] som betyr at det er brukt 6 bolter plassert symmetrisk langs en sirkel på 70 mm i diameter.^[10] Andre eksempler er 3×44.5, 5×69.9, 6×74 og 6×69.9 mm.^[9]

• 
  Styrestamme med hurtigkobling. Det tilhørende rattet kan sees liggende på gulvet.

Såkalt «tørrstyring» (engelsk dry steering) vil si at man svinger hjulene mens bilen står stille. Dette er anbefalt å unngå, ettersom det påfører stor belastning på mekanismen i styringssystemet og unødig slitasje på dekk. Tørrstyring kan være svært tungt på en bil uten servostyring.

Noen dataspillere benytter simulatorratt som skal etterligne ekte ratt på biler eller andre kjøretøy for å gi ekstra realisme til spill. Dette er særlig populært innen sjangeren som kalles simracing. Noen ratt har såkalt dreiemoment-tilbakekobling (engelsk: force feedback) for å simulere den varierende motstanden i rattet som man opplever i en ekte bil avhengig av underlag, fart og så videre.

• 
  Et spillratt for PlayStation 2.

• Rorkult
• Motror
• Drive-by-wire