Ramsar-konvensjonen
I denne artikkelen vil vi ta for oss temaet Ramsar-konvensjonen, som har vært gjenstand for interesse og analyse innen ulike studieområder. Ramsar-konvensjonen har fanget oppmerksomheten til forskere, akademikere, fagfolk og allmennheten på grunn av sin relevans i ulike sammenhenger. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Ramsar-konvensjonen, analysere dens implikasjoner, utvikling og mulige innvirkninger på dagens samfunn. På samme måte vil vi undersøke ulike perspektiver og meninger angående Ramsar-konvensjonen, for å gi en helhetlig og berikende visjon om dette temaet. Gjennom en tverrfaglig tilnærming har vi som mål å belyse Ramsar-konvensjonen og bidra til forståelse og diskusjon av dette temaet som angår et bredt spekter av mennesker og interesser.
- «Ramsarområde» omdirigeres hit; se også Ramsar-områder i Norge
| Ramsar-konvensjonen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| |||
| Type | Konvensjon | ||
| Virkeområde | 169 land | ||
| Vedtatt | 2. februar 1975 | ||
| I kraft | 21. desember 1975 | ||
| Formål | Vern av våtmark | ||
| Målform | tsjekkisk | ||
| Nettside | ramsar.org | ||
| Lovdata-ID | 昭和55年条約第28号 | ||
Ramsar-konvensjonen (egentlig Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat) er en internasjonal avtale for bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker. Formålet er å begrense tap av våtmarker og bremse det økende presset på våtmarksområder. Konvensjonen skal utbre kunnskapen om våtmarkenes økologiske betydning og deres betydning for forskning og rekreasjon.
Mer om konvensjonen
Konvensjonen ble vedtatt på et møte mellom 18 nasjoner i Ramsar i Iran 2. februar 1971, og trådte i kraft 21. desember 1975. Deltakerlanda møtes til en deltakerkonferanse hvert tredje år. Tillegg til den opprinnelige avtaleteksten er blitt vedtatt i Paris i 1982 og i Regina i 1987. Det er oppretta et fast sekretariat med sete i Gland i Sveits.
Ramsar-områder
Omfang
Per 2013 hadde 168 land ratifisert avtalen, og avtalen omfattet 2 143 verneområder, på tilsammen 205 530 km².[1]
Landene forplikter seg til å vektlegge bevaring av våtmark, samarbeide om vern av våtmark, og å opprette minst ett såkalt Ramsar-område hver. Disse områdene skal være viktige i internasjonal målestokk og skal gis et spesielt vern. Storbritannia har det største antall Ramsar-områder med 166, mens Canada har det største arealet med 131 000 km².
Norge
Utdypende artikkel: Ramsar-områder i Norge
Norge var i 1974 et av de første landene som ratifiserte våtmarkskonvensjonen. Miljødirektoratet er forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Antallet ramsar-områder i Norge har blitt utvidet i alt seks ganger, sist i 2013[2]. For tiden[når?] er det 63 Ramsar-områder i Norge. Flere av Ramsar-områdene er «våtmarkssystem» som omfatter flere separate verneområder.
Referanser
- ^ «ramsar.org: The Ramsar List of Wetlands of International Importance». Arkivert fra originalen 21. februar 2010. Besøkt 4. januar 2010.
- ^ «Tolv internasjonalt viktige våtmarksområder langs norskekysten har blitt skrevet inn på Ramsarkonvensjonens liste.». BarentsWatch. 16. juli 2013. «De tolv områdene er Lovund, Runde, Anda, Grunnfjorden, Måstadfhjellet, Risøysundet, Laukvikøyene, Horsvær, Horta, Vest-Vikna, Innherred og Fiskumvannet. | Blant de nye Ramsar-områdene finner vi fuglefjell, grunne havområder, myrområder og flere vann. | Områdene ligger i Nordland (7), Nord-Trøndelag (3), Møre og Romsdal (1) og Buskerud (1) og utgjør totalt 395 km², hvorav ca 224 km² er sjø.»