I dagens verden representerer Ramanspredning en svært viktig sak som påvirker folks daglige liv. Siden fremveksten har Ramanspredning skapt kontrovers og debatt, og vekket stor interesse i samfunnet. Gjennom årene har Ramanspredning utviklet seg og blitt et studie- og forskningstema som dekker ulike områder, fra vitenskap og teknologi til politikk og kultur. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden betydningen og virkningen av Ramanspredning i dagens samfunn, analysere dens innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet og tilby et omfattende syn på dette fenomenet som fortsetter å generere interesse og oppmerksomhet rundt om i verden.
Ramanspredning er uelastisk spredning av lys fra interaksjon med de elektroniske, magnetiske og vibrasjonelle eksitasjoner i materie.
Det mest typiske tilfellet av ramanspredning er når et foton spres mot et molekyl, og i prosessen taper en gitt mengde energi gjennom å eksitere molekylets spesifikke vibrasjonstilstand. Uelastisk spredning av lys (fotoner) kan skje fra molekyler i gass- eller væskefase, men også fra materialer i faststoff. I prosessen må fotonets energi enten forbli uendret (rayleighspredning), avta som følge av at materiet eksiteres (stokesspredning) eller øke som følge av at materiet deeksiteres (anti-stokesspredning). Stokes- og anti-stokesspredning betraktes begge som ramanspredninger. De eksitasjonene som fotonet vekselvirker med er ofte vibrasjoner, men de kan også være magnetiske eller elektroniske av natur. Ramanspredning er derfor et svært allsidig spektroskopisk verktøy, og benyttes innen flere disipliner som fysikk og kjemi.
Ramaneffekten er oppkalt etter oppdageren Chandrasekhara Venkata Raman, som ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1930 for sitt arbeid med å beskrive uelastisk spredning av lys.[1] Uavhengig av Raman demonstrerte Landsberg og Mandelstam eksistensen av uelastisk lysspredning omtrent samtidig.[2] Raman rakk å publisere sine resultater kun uker før sine konkurrenter, noe som er grunnen til at effekten bærer hans navn, og at han ble belønnet med Nobelprisen. Det interessant i sammenhengen at eksistensen av effekten hadde blitt vist teoretisk av A. Smekal et antall år før det eksperimentelle beviset.[3]