Ra’ana Liaquat Ali Khan

Ra’ana Liaquat Ali Khan
Født		13. feb. 1905 Almora
Død		13. juni 1990 (85 år) Karachi[1][2]
Beskjeftigelse		Samfunnsøkonom, diplomat, universitetslærer, politiker, militært personell
Embete		Guvernør av Sind (1973–1976)
Utdannet ved		University of Lucknow (–1927) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: samfunnsøkonomi) University of Lucknow (–1927) (akademisk grad: ba. theol., studieretning: religionsvitenskap) University of Lucknow (–1929) (akademisk grad: Master of Science, studieretning: sosiologi, samfunnsøkonomi)
Ektefelle		Liaquat Ali Khan (1932–1951)
Parti		Muslim League
Nasjonalitet		Britisk India Pakistan
Gravlagt		Mazar-e-Quaid
Utmerkelser		FNs menneskerettighetspris (1978)
Ra’ana Liaquat Ali Khan på Commons

Ra'ana Liaqat Ali Khan (urdu: رعنا لياقت على خان‬‎; født Sheila Irene Pant; 1905–1990) var en pakistansk politiker, samfunnsøkonom, diplomat, kvinnesaksforkjemper og humanitær leder. Hun var gjennom store deler av den kalde krigen en av Pakistans ledende politikere. Hun var gift med Pakistans første statsminister Liaquat Ali Khan og var Pakistans førstedame 1947–1951.^[3] Hun grunnla All Pakistan Women’s Association i 1949 og var organisasjonens president til 1951. Etter at mannen ble drept i et attentat i 1951 fortsatte hun å engasjere seg politisk i Pakistan. Hun var Pakistans ambassadør til Nederland 1954–1961 og til Italia og Tunisia 1965–1966, og var guvernør i Sind, en av Pakistans fire provinser, ​1973–1976. I senere år engasjerte hun seg mot Muhammad Zia-ul-Haqs ​militærregjering og fortsatte sitt engasjement for kvinners stilling i Pakistan.

Sheila Irene Pant ble født i Almora i India og studerte sosiologi og samfunnsøkonomi ved University of Lucknow. Deretter tok hun lærerutdannelse ved Diocesan College i Calcutta. Hun arbeidet som lærer ved Gokhale Memorial School og som lektor i økonomi ved Indraprastha College. Der møtte hun sin senere ektemann Liaquat Ali Khan, og de ble gift i 1932 eller 1933. Hun ble som gift omtalt med ærestittelen begum. Hun startet sitt politiske engasjement i kvinnebevegelsen innen All-India Muslim League i 1930-årene, og ble involvert i Pakistanbevegelsen som arbeidet for et selvstendig Pakistan.

Ra’ana Liaquat Ali Khan ble Pakistans første førstedame da landet ble selvstendig i 1947. Som førstedame tok hun initiativ til og frontet en rekke sosiale reformer, særlig for å bedre kvinners og barns stilling. Hun spilte en sentral rolle i å skape et rom for kvinner i pakistansk politikk i denne perioden. Hun grunnla All Pakistan Women’s Association i 1949 og var organisasjonens president til 1951. Hun grunnla også Pakistan Women National Guards. I 1951 ble hennes ektemann drept i et attentat.^[4]

I 1952 var hun den første kvinnelige muslimske delegaten til FNs generalforsamling. I 1954 ble hun utnevnt til Pakistans ambassadør til Nederland, som landets første kvinnelige ambassadør. Hun representerte Pakistan i Nederland til 1961, og var også doyenne for det diplomatiske korps.^[4]

I juni 1966 ble hun utnevnt til Pakistans ambassadør til Italia, der hun ble til 1965.^[4] Hun var deretter Pakistans ambassadør til Tunisia fra 1965 til 1966.^[4] Etter hjemkomsten til Pakistan var hun professor i økonomi ved Ra'ana Liaquat Ali Khan Government College of Home Economics til 1973.^[4]

I kriseåret 1972 innledet hun et tett samarbeid med president Zulfikar Ali Bhutto, som utnevnte henne til guvernør i provinsen Sind i 1973, et embete hun hadde til 1976. Hun var også kansler for Universitetet i Sind og Universitetet i Karachi.

Hun stilte til gjenvalg i 1977 men tok ikke sete som guvernør som følge av unntakstilstanden innført av general Muhammad Zia-ul-Haq, som tok makten i et militærkupp. Hun engasjerte seg senere mot henrettelsen av Bhutto og mot Muhammad Zia-ul-Haqs ​militærregjering. I senere år fortsatte hun også sitt engasjement for kvinners stilling i Pakistan.^[4] Hun ble begravet i en statsbegravelse ^{[trenger referanse]} i 1990.

Hun mottok FNs menneskerettighetspris i 1978, sammen med bl.a. Martin Luther King jr. (posthumt), Den internasjonale Røde Kors-komiteen og Amnesty International. Hun mottok også fortjenstordener i Italia og Nederland, og en rekke andre utmerkelser.