Pimen

Pimen
Født		23. juli 1910[1][2][3][4] Kobylino
Død		3. mai 1990[1][2][3][4] (79 år) Moskva
Beskjeftigelse		Ortodoks prest
Embete		Patriarken av Moskva og hele Russland (1971–1990) metropolitt
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen
Gravlagt		Troitse-Sergijeva Lavra
Utmerkelser		14 oppføringer Stern der Völkerfreundschaft (1983) Finlands hvite roses orden Arbeidets røde fanes orden (1977) Ordenen folkenes vennskap (1980) Medaljen for forsvaret av Moskva 1. klasse av Sergij Radonezjskij-ordenen Vennskapsordenen (1985)[5] Sedertreordenen Order of St. Vladimir the Equal-to-the-Apostles (first class) Arbeidets røde fanes orden (1985) Arbeidets røde fanes orden (1988) Den apostellike Sankt Vladimirs orden Sergij Radonezjskij-ordenen Grand Cross of the Order of the Holy Lamb[6]
Signatur
Pimen på Commons

Pimen (russisk: Пимен) (født 10. juli^jul./ 23. juli 1910^greg., død 3. mai 1990) var patriark av Moskva og hele Russland og overhode for den russisk-ortodokse kirke 1971–1990.

Hans opprinnelige navn var Sergej Mikhajlovitsj Izvekov (russisk: Сергей Михайлович Извеков). Ifølge alle offisielle biografier ble han født i byen Bogorodsk 3 mil øst for Moskva. Imidlertid finnes det et studentkort fra 1940 som han selv har signert (og derved godkjent) som oppgir fødestedet til landsbyen Kobylino i Babitsjevo volost i Malojaroslavets ujezd i Kaluga guvernement.^[7] 5. desember 1925 ble han, 15 år gammel, viet til munk i Sretenskij-klosteret i Moskva. Han ble presteviet 12. januar 1931 i Kristi åpenbaringskatedral i Dorogomilovo.

Han gjennomførte førstegangstjeneste i Den røde hær 1932–34. Da Hitler-Tyskland angrep 22. juni 1941 ble han mobilisert. 28. juni 1943 forsvant han plutselig fra avdelingen sin.^[8]

• 1946–1950: Ulike kirkelige verv i Murom, Odessa, Rostov-na-Donu og Rjazan.
• 1950: Arkimandritt og abbed i Petsjersk-klosteret ved Pskov.
• 1954: Abbed i Treenighetsklosteret i Sergijev Posad, Russlands viktigste kloster.
• 1957: Bispeviet.
• 1961: Metropolitt av Leningrad og Ladoga.
• 1963: Metropolitt av Krutitsy og Kolomna.

17. april 1970 døde patriark Aleksij I, og Pimen ble valgt til midlertidig stedfortreder. På kirkemøtet i mai-juni 1971 ble han valgt til ny patriark.

Pimen hadde nå den utakknemlige oppgaven å lede en kristen kirke i et land der myndighetene aktivt søkte å utrydde all religion. All kirkelig aktivitet var strengt kontrollert og den eneste offentlige rollen kirken fikk lov til å spille var som en del av kommunistregimets propagandaaktivitet. Særlig innenfor den statsstyrte «fredsbevegelsen» var kirken til stede.

I 1988 var det 1000 år siden Russland ble kristnet, og markeringen var i utgangspunktet tenkt å være svært begrenset. Takket være Gorbatsjovs reformer ble de imidlertid mulig å gjøre markeringen langt mer offentlig. Feiringen av 1000-årsjubileet ble den utløsende faktor for en revitalisering av det religiøse livet i det tidligere Sovjetunionen.^{[trenger referanse]}