Parlamentsvalget i Estland 1992

I dag har Parlamentsvalget i Estland 1992 blitt et tema med stor interesse og relevans på ulike samfunnsområder. Dens innvirkning har blitt følt i ulike sektorer, fra kultur til teknologi, politikk og økonomi. Ettersom Parlamentsvalget i Estland 1992 fortsetter å skape debatt og interesse, er det avgjørende å forstå dens innflytelse på vårt daglige liv. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Parlamentsvalget i Estland 1992 og diskutere dens betydning i den nåværende konteksten. Fra dets opprinnelse til dets utvikling, gjennom dets implikasjoner og utfordringer, fortsetter Parlamentsvalget i Estland 1992 å være et tema for konstant studier og refleksjon for akademikere, eksperter og allmennheten.

Parlamentsvalget i Estland 1992
20. september 1992
101 mandater på valg, 51 trengs for flertall
Valgdeltakelse 67,85 % av 689 241 stemmeberettigede
  Mart Laar    
Kandidat Mart Laar Riivo Sinijärv Edgar Savisaar
Parti Valgforbundet «Fedreland» Valgforbundet «Trygt hjem» Folkefronten
Stemmer
22 %
13,6 %
12,2 %
Mandater
 29
 
 17
 
 15
 
Sittende regjering Tiit Vähis første regjering
Ny regjering Mart Laars første regjering
20. september 1992
Mandatfordeling etter valgkrets og parti.
‹ 1990 Estlands flagg 1995 ›

Parlamentsvalget i Estland 1992 ble avholdt over hele Estland den 20. september 1992, og valgte 101 medlemmer av Riigikogu.[1][2]

Dette var det første parlamentsvalget i Estland etter uavhengigheten fra Sovjetunionen. Parlamentsvalget ble holdt på samme dag som den første valgomgangen i presidentvalget. Den andre valgomgangen i presidentvalget ble holdt blant det nyvalgte parlamentets medlemmer den 5. oktober. Spørsmålet om hvem som hadde rett til estisk statsborgerskap var fortsatt betent. Mange velgere kunne ikke dokumentere rett til statsborgerskap, og de fleste etniske russere oppnådde ikke stemmerett ved valget.[2]

Parlamentsmedlemmene ble valgt ved forholdstallsvalg i tolv valgkretser. Partiene måtte over en nasjonal sperregrense på 5 % av stemmene for å bli representert. To partier som falt for sperregrensen fikk imidlertid valgt enkeltkandidater med mange personstemmer. Partisystemet i Estland var fortsatt lite utviklet, og mange små partier stilte i valgforbund for å klare sperregrensen. De største ble sentrum–høyrekoalisjonen «Fedreland», de tidligere reformkommunistene «Trygt hjem», den nå mer sentrum–venstreorienterte Folkefronten samt sentrumskoalisjonen «De moderate», forløperen til Det sosialdemokratiske partiet.[2][3][4][5]

Valgforbundet «Fedreland» dannet flertall i parlamentet sammen med «De moderate» og Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet (ERSP). Regjeringspartiene hadde 53 av 101 mandater i parlamentet, ettersom to representanter fra valgforbundet «Estisk borger» raskt meldte overgang. Kristendemokraten Mart Laar ble Estlands statsminister. De samlet også flertall i parlamentet for Lennart Meri som Estlands president. Mart Laars regjering brøt sammen før det neste parlamentsvalget i mars 1995.[2]

Valgresultat

Estlands valgkommisjon talte følgende resultat for hele landet:[1][6]

Valgliste Stemmer Mandater
# %
Valgforbundet «Fedreland» (I) 100 828 22,0 29
Valgforbundet «Trygt hjem» (KK) 62 329 13,6 17
Valgforbundet «Folkefronten» (RR) 56 124 12,2 15
Valgforbundet «De moderate» (M) 44 577 9,7 12
Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet (ERSP) 40 260 8,8 10
Valgforbundet «Uavhengige rojalister» (SK) 32 638 7,1 8
Valgforbundet «Estisk borger» (EK) 31 553 6,9 8
Det estiske pensjonistforbundet (EPL) 17 011 3,7 0
Bondeforbundet (PK) 13 356 2,9 0
De grønne (R) 12 009 2,6 1
Det estiske entreprenørpartiet (EEE) 10 946 2,4 1
Valgforbundet «Venstrealternativet» (V) 7 374 1,6 0
Nasjonalpartiet for de rettsstridig forviste (ÕRRE) 4 263 0,9 0
Valgforbundet «Estisk invalideforbund» (EIL) 2 262 0,5 0
Valgforbundet «Forbarmelse» (H) 1 852 0,4 0
Valgforbundet «Demokratene» (D) 744 0,2 0
Naturlovpartiet (LP) 368 0,1 0
Uavhengige kandidater 19 753 4,3 0
Ugyldige/blanke stemmer 9 381 – –
Totalt (valgdeltagelse 67,8 %) 467 628 100 101

Referanser

  1. ^ a b Nohlen, Dieter og Stöver, Philip (2010). Elections in Europe: A Data Handbook. Nomos Publishers. s. 57. ISBN 978-3-8329-5609-7. 
  2. ^ a b c d Seim, Jardar (1996). «Estland». I Henriksen, Petter og Tvedt, Knut Are. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon: Supplement 1996. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 127–128. ISBN 82-573-0730-0. 
  3. ^ Bugajski, Janusz (2002). «Estonia». Political Parties of Eastern Europe: A Guide to Politics in the Post-Communist Era (på engelsk). Armonk og London: M.E. Sharpe. s. 43–85. ISBN 978-1-56324-676-0. 
  4. ^ Grofman, Bernard, Mikkel, Evald og Taagepera, Rein (1999). «Electoral Systems Change in Estonia, 1989–1993». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 30 (3): 227–249. doi:10.1080/01629779900000081. 
  5. ^ Wilder, Paul (1993). «The Estonian elections of 1992: Proportionality and party organisation in a new democracy». Representation (på engelsk). 31 (116): 72–76. doi:10.1080/00344899338439015. 
  6. ^ «Riigikogu valimine 20. september 1992» (på estisk). Estlands valgkommisjon. Besøkt 1. mars 2021.