I dagens verden har Parament blitt et tema med stor relevans og interesse for et stort antall mennesker. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens historiske relevans eller dens innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet, har Parament fanget oppmerksomheten til et bredt publikum. Fra opprinnelsen til den nåværende utviklingen fortsetter Parament å generere debatter, refleksjoner og dype analyser. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Parament, med sikte på å fordype oss i viktigheten og bedre forstå dens innvirkning på den moderne verden.
Et parament er et tekstilt objekt til bruk i religiøse sammenhenger. Ordet kommer av latin parare, et verb som betyr 'utstyre'.[1][2] Kunnskapen om paramenter kalles med en samlebetegnelse for paramentikk.
Begrepet parament brukes både innen kristne kirkesamfunn og om tekstiler brukt i jødiske synagoger.
I 1919 ble det arrangert en større utstilling på Norsk Folkemuseum av gamle, norske paramenter. Med utgangspunkt i tekstilene som ble innsamlet fra hele landet til denne utstillingen, skrev Helen Engelstad en magistergradsavhandling om norske paramenter fra middelalderen. I 1941 utga hun en bearbeidet utgave av avhandlingen i bokform. I innledningen gir hun sin definisjon av begrepet parament:
«Ved paramenter forstår man de klædninger presteskapet benytter under utførelsen av de kirkelige handlinger, og de tekstiler, som smykker de liturgiske steder i kirken, navnlig alter og døpefont. Sammen med kirkens hellige kar og verdigjenstander i gull, sølv og andre kostbare materialer utgjør paramentene kirkens skrud. Foruten de egentlige paramenter finnes ofte i kirkene en rekke tekstiler, som ikke kommer i direkte berøring med selve de hellige handlinger, men allikevel hører med til kirkens skrud, såsom veggtepper, putetrekk, gardiner o. lign. Allerede tidlig i middelalderen hadde de forskjellige tekstiler vunnet sig en fast plass i våre kirker. Paramentene var et viktig ledd i datidens gudstjeneste, og det knyttet sig til dem en rik dogmatisk og allegorisk symbolikk. Derfor gjaldt det for geistligheten å skaffe sig skjønne og kostbare klædninger, for på denne måte å forherlige gudstjenesten.»[3]