Denne artikkelen vil ta for seg temaet Organdonasjon, som har skapt stor interesse og debatt på ulike områder. Organdonasjon er et tema som har fanget oppmerksomheten til spesialister, akademikere og allmennheten på grunn av dets relevans og innvirkning på ulike aspekter av dagliglivet. Opp gjennom historien har Organdonasjon vært gjenstand for utredning, analyse og diskusjon, noe som har gitt opphav til et stort mangfold av synspunkter og perspektiver. I denne forstand er målet med denne artikkelen å gi et omfattende og oppdatert syn på Organdonasjon, for å gi leseren en dyp og grundig forståelse av dette emnet.
Organdonasjon er når en organdonor gir ett eller flere organer til andre. Som oftest skjer dette når donor er død, men en levende person kan også avgi en nyre og en del av leveren.
Organet som doneres, opereres inn i den pasienten som trenger nytt organ. Pr. 2015 er det syv organer som kan doneres bort: hjertet, to lunger, to nyrer, leveren og bukspyttkjertelen. Det benyttes imidlertid også vev som hornhinner, hud og blodårer med klaffer.
Organdonasjon reguleres i Norge av Lov om donasjon og transplantasjon av organ, celler og vev (transplantasjonslova).[1] Ved transplantasjon av organer fra avdød donor, er det i praksis familien som avgjør om det kan skje. Avgjørelsen skal være basert på avdødes ønske eller antatte ønske. Forutsetning for donasjon av vitale organer, er at donor er død.[1]
Resultat av lever- og hjertetransplantasjoner er minst fordelaktig hvis donor er kvinne og mottaker en mann, kanskje fordi leveren har en viktig funksjon i omsetningen av kjønnshormoner. Ved beinmargstransplantasjon er det minst fordelaktig at donor er mann og mottaker en kvinne. Her er likevel ikke avstøtningsreaksjonen sterkere enn at medisiner demper dem.[2]
Det finnes ikke noe sentralt register over organdonorer i Norge. Tanken bak dette er at det ville være en utfordring å få mange nok til å melde seg inn i et slikt register, og det er derfor bedre å se på hele befolkningen som potensielle donorer. Dette gjenspeiler seg i statistikk for land med og uten register, for eksempel Spania som ikke har donorregister, men er på førsteplass i Europa. Norge, som ikke har donorregister, nærmer seg toppen i Europa på nyre- og hjertetransplantasjoner. Sverige har et register, men ligger langt bak Norge i antall donasjoner.[3] Tross dette, er det underskudd på organdonorer i Norge.
I Norge er det Stiftelsen Organdonasjon som er pådrivere i forhold til helsevesen og myndigheter for å sikre at nødvendige ressurser stilles til disposisjon for å redde liv.
For å bli donor i Norge, må følgende ting gjøres: