Norges ambassade i Beijing
I den følgende artikkelen skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Norges ambassade i Beijing, og utforske dens mest relevante aspekter og dens implikasjoner i det moderne samfunn. Fra dens fremvekst til dens virkninger på et individuelt og kollektivt nivå, vil vi legge ut på en oppdagelses- og refleksjonsreise som vil tillate oss å bedre forstå Norges ambassade i Beijing og dens innvirkning på våre daglige liv. Gjennom dybdeanalyse og casestudier vil vi søke å belyse de mindre kjente sidene ved Norges ambassade i Beijing og dens relevans i samtidsverdenen. Bli med oss på denne kunnskaps- og oppdagelsesreisen, hvor vi håper å åpne perspektiver og generere refleksjoner rundt Norges ambassade i Beijing.
| Norges ambassade i Beijing | |||
|---|---|---|---|
| Beliggenhet | |||
| Land | Kina | ||
| Sted | Beijing | ||
| Kart | |||
 Norges ambassade i Beijing 39°56′03″N 116°27′17″Ø | |||
| Nettsted | |||
| Nettsted | Offisielt nettsted (zh) | ||
Norges ambassade i Beijing er huset i et moderne bygningsanlegg i Beijings nye ambassadeområde i Sanlitun i det østlige bydistriktet Chaoyang. Det ligger om lag seks kilometer fra byens sentrale deler. Ambassadebygningen er tegnet av arkitekten Rolf Ramm Østgaard, og stod ferdig i 1972.
Norge etablerte en egen utenriksstasjon i Kina i 1919. Det ble da opprettet en legasjon i Beijing. Legasjonen var akkreditert hos den nasjonalistiske regjering i Nanjing, og flyttet etter hvert til Shanghai, der legasjonen delte kontorer med det norske generalkonsulatet og samme person kombinerte stillingene som chargé d'affaires i Kina og generalkonsul i Shanghai. Stasjonen var ledet av en minister. Fra 1931 var Norges minister i Tokyo i Japan sideakkreditert til Kina.[1] De første ministre var
- Johan Wilhelm Michelet (1921–1928, Beijing)
- Nicolai Aall (1928–1938)
- Terje Knudtzon (1938–1943)
I 1942, under Japans okkupasjon av Kina, ble legasjonen og generalkonsulatet stengt, før det senere samme år ble etablert en ny legasjon i den provisoriske hovedstaden Chongqing. I 1943 ble denne legasjonen oppgradert til ambassade. Fra november 1945 holdt ambassaden til i Shanghai. Fra slutten av 1948 fulgte en av ambassadens ansatte nasjonalistregjeringen der den oppholdt seg, da den skiftet oppholdssted på grunn av kommunistenes framrykking. Nasjonalistregjeringen ble drevet tilbake til Taiwan og i 1949 flyttet ambassadøren til Bangkok i Thailand.[1] Ambassadører i denne tiden var:
- Alf Hassel (1943–1945, Chongqing)
- Nicolai Aall (1945–1949)
Etter at Folkerepublikken Kina ble utropt i desember 1949, brøt Norge med nasjonalistregjeringen og anerkjente (som ett av de første land) folkerepublikkens regjering i stedet. I 1950 ble det etablert et representasjonskontor i Beijing. Den 5. oktober 1954 etablerte Norge og Folkerepublikken Kina fulle diplomatiske forbindelser og representasjonskontoret ble oppgradert til ambassade.[1] Siden da har ambassadørene vært:
- Finn Synnøvsøn Koren (1949–1954)
- Nicolai Geelmuyden (1954–1955), kun konstituert chargé d'affaires
- Ernest Krogh-Hansen (1955–1959)
- Erik Dons (1959–1963)
- Helge Akre (1963–1967)
- Ole Ålgård (1967–1969)
- Monrad Helle (1970–1971)
- Per G. Ravne (1971–1975)
- Torleiv Anda (1975–1979)
- Tancred Ibsen jr. (1979–1982)
- Arne Arnesen (1982–1987)
- Jan Tore Holvik (1987–1994)
- Sverre Berg Johansen (1994–1999)
- Haakon Baardsøn Hjelde (1999–2003)
- Tor Christian Hildan (2003–2007)
- Svein Ole Sæther (2007–2017)
- Geir O. Pedersen (2017– )
I oktober 2010 måtte Sæther inn på teppet.[2]
Referanser
- ^ a b c (no) Den norske legasjon i Kina på Arkivportalen.
- ^ Norsk ambassadør inn på teppet i Kina i VG den 8. oktober 2010.
Eksterne lenker
- Hjemmesiden til den kgl. norske ambassade i Beijing Arkivert 21. november 2010 hos Wayback Machine.