I den moderne verden har Nicolae Timofti blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av samfunnet. Enten for sin innvirkning på helse, økonomi, miljø eller kultur, har Nicolae Timofti fanget oppmerksomheten til både eksperter og innbyggere. Når vi beveger oss inn i det 21. århundre, blir viktigheten av å forstå og adressere Nicolae Timofti stadig mer presserende. Denne artikkelen søker å utforske de ulike fasettene til Nicolae Timofti, analysere årsakene, konsekvensene og mulige løsninger. Gjennom en tverrfaglig tilnærming tar den sikte på å belyse et problem som ikke bare påvirker livene våre på individnivå, men som også har storstilte konsekvenser for samfunnet som helhet.
Nicolae Timofti | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 22. des. 1948[1][2]![]() Ciutulești | ||
Beskjeftigelse | Politiker, dommer, jurist, statsmann ![]() | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Statsuniversitetet i Moldova | ||
Parti | Communist Party of Moldavia (–1991) | ||
Nasjonalitet | Sovjetunionen Moldova Romania | ||
Utmerkelser | Stara Planina-ordenen (2016) Stjerneordenen Arbeidets æresorden Republikken Serbias orden | ||
Nicolae Timofti (født 22. desember 1948 i Ciutulești, i den tidligere sovjetrepublikken Moldova) er en moldovsk jurist og politiker. Han ble 16. mars 2012 valgt til Moldovas president.[3] Den 23. desember 2016 ble han etterfulgt av Igor Dodon.
Timoftifamilien ble i 1949 deportert til Amur oblast i Sovjetunionen, hvor hans bestefar døde i 1953. Nicolae Timofti studerte jus ved universitetet i Chișinău. Han arbeidet i justisdepartementet fra 1972, som lokal dommer fra 1976 og ble utnevnt til dommer i Moldovas høyesterett i 1980. Timofti er gift og har tre sønner.
Timofti vant presidentvalget i nasjonalforsamlingen 16. mars 2012 og er landets første partiløse statsoverhode. Han regnes som pro-europeisk innstilt og valget av ham ble regnet som et mulig vendepunkt i vestlig retning for den tidligere sovjetrepublikken. Timoftis presidentkandidatur var støttet av den regjerende Alianţa pentru Integrare Europeană (Alliansen for europeisk integrasjon).[4] Hans kandidatur var i to og et halv år blokkert av den kommunistiske opposisjon i parlamentet. Timofti fikk ved valget 62 stemmer som er en mer enn det grunnlovsbestemte flertallet på tre femdeler.[5] Valgperioden for presidenten er fire år. Valget måtte godkjennes av Høyesterett og Timofti kunne innsettes etter 45 dager.