I denne artikkelen skal vi fordype oss i temaet Minister uten portefølje, som har vakt stor interesse og debatt i dagens samfunn. Minister uten portefølje har blitt et tilbakevendende diskusjonstema på grunn av sin innvirkning på ulike områder, som politikk, økonomi, kultur og dagligliv. Gjennom denne artikkelen vil vi undersøke i detalj de forskjellige fasettene til Minister uten portefølje, og analysere dens opprinnelse, evolusjon og konsekvenser i dagens verden. I tillegg vil vi fordype oss i de ulike perspektivene og meningene som finnes rundt dette temaet, for å tilby en komplett og berikende visjon for våre lesere.
En minister uten portefølje eller konsultativ statsråd er et regjeringsmedlem som ikke har ansvar for et eget departement og, i en del tilfeller, ikke engang har ansvar for noen spesielt definerte arbeidsoppgaver.
Stillingen har en lang historie i Storbritannia og land som har et politisk system som er påvirket av det britiske. Der brukes den gjerne for å få med visse personer, som partilederen i regjeringspartiet, på regjeringsmøtene uten at de blir sittende med ansvar for et departement. I andre land kan man finne tilsvarende ordninger, gjerne i form av at en person har ansvar for en spesiell arbeidsoppgave innenfor et departement, og tilhører regjeringen uten å ha en regulær ministerpost. I flere land har det blant annet vært vanlig at man i tillegg til en utenriksminister, som er sjef for Utenriksdepartementet, har for eksempel en minister uten portefølje i Utenriksdepartementet med ansvar for bistand eller Europasaker, og tilsvarende i andre departementer. Et annet eksempel er at kulturministeren i Sverige i flere år egentlig en minister uten portefølje for kultursaker i Utbildningsdepartementet, og uten ansvar for eget departement.
I Norge har begrepet blitt brukt om ministre som styrer en avdeling i et departement, slik det for eksempel var tidligere med bistandsministeren og handelsministeren, som begge var underlagt Utenriksdepartementet.