I denne artikkelen skal vi gå i dybden med temaet Milorg-baser i det okkuperte Norge, som har utløst stor interesse og kontrovers de siste årene. Siden fremveksten har Milorg-baser i det okkuperte Norge fanget oppmerksomheten til mennesker fra forskjellige felt, og generert lidenskapelige debatter og motstridende meninger. Gjennom denne analysen tar vi sikte på å undersøke i detalj de ulike aspektene rundt Milorg-baser i det okkuperte Norge, med sikte på å belyse dens betydning, implikasjoner og mulige fremtidige utviklinger. Med en tverrfaglig tilnærming vil vi ta for oss både dens historiske, kulturelle, sosiale og vitenskapelige dimensjoner, samt de ulike perspektivene som finnes på saken, i et forsøk på å gi en helhetlig og berikende visjon om Milorg-baser i det okkuperte Norge.
Milorg-baser i det okkuperte Norge er betegnelsen på særskilte paramilitære baser som ble opprettet i Norge i de siste månedene av andre verdenskrig. Hensikten med basene var å samle, bevæpne og trene opp til 2000 Milorg-soldater. Planene inkluderte fem baser som alle skulle være i avsidesliggende og utilgjengelige strøk, helst med stor avstand til tyske troppekonsentrasjoner. Disse militære avdelingene skulle kunne brukes til geriljaoperasjoner dersom situasjonen krevde det, eller til angrep mot en uorganisert kapitulerende fiende.[1]
Bak konseptet med baser inne i det okkuperte Norge stod sjefen for operasjonskontoret ved Forsvarets Overkommando i London (FO IV), major Jens Henrik Nordlie. Basene ble brukt for å ta vare på folk som måtte gjemme seg for å unngå tvangsmobilisering. For å lette forsyningssituasjonen var det nødvendig å kunne motta forsyninger luftveien.[1]
Fem baser var planlagt, men bare to nådde et operativt nivå, mens den tredje var under oppbygging. Basen Bjørn i fjellene ovenfor bygda Matre i Nordhordland ble tidlig delt i to nærliggende baser, Bjørn West og Bjørn East. Base Elg var i Buskerud, nordvest for Hønefoss. Bare Elg og Bjørn West ble realisert i sin helhet. Base Varg skulle holde til på sørligste del av Hardangervidda, øst for Stavanger. Oppbyggingen av Varg var underveis. Basene Orm i Trysil og Hjort i Sør-Trøndelag ble knapt etablert. Begge disse var ved grensa mot Sverige.[1]
Mannskaper skulle i basene få opplæring i geriljakrig og annen militær utdanning. Instruktørene ble kalt «UK-karer» og kunne komme fra Kompani Linge.
Sommeren og høsten 1944 fikk de allierte frigjort en del flykapasitet og en omfattende dropptjeneste ble satt i gang. Basene som var under oppbygging trengte store mengder våpen, uniformer og annet utstyr. Med ledig kapasitet og Eureka-stasjoner inne i Norge kunne materiellet flys inn på natten og droppes med stor nøyaktighet.[2]
Basene som nådde operativ status ble begge utsatt for tyske angrep. Basen Bjørn West var i kamp over seks dager før styrkene rev seg løs. Mannskaper fra basen Elg – som var på kurs i Eggedal – ble angrepet, og det kom til skuddveksling.
Forsvarets Overkommando i London utarbeidet våren 1945 to oversikter over de seks basene i Norge, datert henholdsvis 10. og 15. mars 1945.[3] I oversiktene redegjøres det slik for de topografiske særtrekkene knyttet til basene:
- Milorg-basene er utvalgte områder, som utfra en geografisk og taktisk synsvinkel er rimelig 'sikre', og hvor en har til hensikt å samle, bevæpne og trene en styrke på opptil ca. 2000 medlemmer av Milorg. Da hver av basene dekker tilnærmelsesvis 3000 square miles med skog og fjellterreng, vil det være svært vanskelig, om ikke umulig, å gjennomsøke disse områdene på en effektiv måte.[3]