I våre dager er Margrethe Schall et tema som har fått stor aktualitet i samfunnet. Flere og flere mennesker søker informasjon om Margrethe Schall og ønsker å lære mer om implikasjoner, fordeler og mulige utfordringer. I årevis har Margrethe Schall vært gjenstand for debatt og diskusjon på ulike områder, og betydningen går ikke upåaktet hen. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Margrethe Schall, analysere dens innvirkning i dag og dens projeksjon i fremtiden. Det spiller ingen rolle i hvilken kontekst Margrethe Schall presenteres, siden dens innflytelse overskrider grenser og interesseområder. Bli med oss på denne turen gjennom den fascinerende verdenen til Margrethe Schall!
Margrethe Schall | |||
---|---|---|---|
![]() pastell av N. I. Bredal, Hofteatret, København | |||
Født | Anna Margrethe Schleuther 6. okt. 1775[1][2] ![]() København | ||
Død | 24. nov. 1852[3]![]() Frederiksberg | ||
Beskjeftigelse | Ballettdanser ![]() | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Gravlagt | Assistens Kirkegård | ||
Anna Margrethe Schall (født 6. oktober 1775 i København, død 24. november 1852 på Frederiksberg) var en dansk ballerina – en av de store i sin samtid.[4]
Hun var datter av matros Rasmus Schleuther og Anna Kirstine Mortensdatter, og ble i sitt 13. år opptatt på Det Kongelige Teaters danseskole for balletbarn.
I 1789 ble hun fast ansatt som balletpersonale, og 1792 rykket hun opp i danserinnenes klasse under ballettmesteren Vincenzo Galeotti. Den 16. desember 1795 giftet hun seg med fiolinist og kapellmusikeren Andreas Schall (1772–1810), men ble skilt igjen 14 dager senere, hvoretter hun flyttet inn hos Galeotti.[5] Blant hennes mange elskere, opptrådte også statsminister Frederik Julius Kaas.[6]
I sine yngre år ble hun kjent som groteskdanser innenfor komisk ballett.[7] Hun var beundret, hverken for danseteknikk eller skjønnhet, men snarere for sjarme, uttrykksfull mimikk og en hurtighet som passet godt inn i Galeottis mimisk betonte handlingsballetter. I 1798 oppnådde hun å bli solodanser, og i 1802 fikk hun sin største suksess som Nina i Galeotti og Claus Schalls ballett «Nina eller den vanvittige af Kierlighed». Hun var aktiv som danser langt ut over den normale tid, og trakk seg først tilbake i 1827.