I denne artikkelen skal vi ta opp temaet Manger prestegjeld, et tema som har fått aktualitet de siste årene. Manger prestegjeld er et tema som interesserer mange mennesker av ulike årsaker, enten det er på grunn av dets påvirkning på samfunnet, økonomien eller miljøet. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske forskjellige aspekter av Manger prestegjeld, fra dens historie og evolusjon, til dens implikasjoner i dag. Vi vil også analysere hvordan Manger prestegjeld har skapt debatt og kontrovers, samt mulige løsninger og fremtidsutsikter. Vi håper denne artikkelen er en nyttig ressurs for de som ønsker å bedre forstå Manger prestegjeld og dens implikasjoner i dagens verden.
Manger prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nordhordland prosti. Det omfattet sogn i tidligere Radøy kommune i Hordaland fylke, og hovedkirken var Manger kirke.
Mangers hovedsogn er nå en del av Alver kirkelige fellesråd, og underlagt Nordhordland prosti i Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke.
Mángr sókn[1] (norrønt) har sin opprinnelse fra kristningen av landet.[2] Manger prestegjeld går tilbake til førreformatorisk tid, da det var behov for å tilpasse den kirkelige inndelingen til folketallet og bosetningsmønsteret etter Svartedauden,[3] og besto fra denne tiden av hovedsognet Manger med Hordabø, Sæbø og Herdla annekssogn.[4]
Manger prestegjeld dannet grunnlaget for Manger formannskapsdistrikt, som ble opprettet i 1837.[5]
Ved kgl.res. av 26. august 1868 ble Herlø sogn skilt ut fra Manger som et eget sognekall, gjeldende fra 1. januar 1869.[1] Hjelmen (fra 1912 Hjelme), ble utskilt fra Hordabø som eget kirkesogn i 1903, og Hjelme sogn ble overført til Herdla prestegjeld i 1916.[4]
Fra 2004 ble prestegjeldene som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk de også ut av lovverket.[6]
Prestegjeldet hadde ved sin avvikling følgende sogn og kirker:[7]