I dagens verden har Livets konflikter fått enestående relevans. Enten på et personlig, faglig, sosialt eller politisk nivå, spiller Livets konflikter en grunnleggende rolle i hverdagen vår. Opp gjennom historien har Livets konflikter vært gjenstand for studier, debatt og beundring, men aldri før har den inntatt en så fremtredende plass i samfunnet som i dag. Fra sin opprinnelse til i dag har Livets konflikter utviklet seg og tilpasset seg endringene og utfordringene den har møtt over tid. I denne artikkelen vil vi se nærmere på virkningen av Livets konflikter på ulike aspekter av hverdagen og hvordan det har påvirket måten vi forholder oss til verden rundt oss på.
Livets konflikter | |||
---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
Genre | Stumfilm, drama | ||
Utgivelsesår | 1913 | ||
Nasjonalitet | Sverige | ||
Lengde | 64 min. | ||
Bak kamera | |||
Regi | Victor Sjöström, Mauritz Stiller ![]() | ||
Manus | Peter Lykke-Seest ![]() | ||
Foto | Julius Jaenzon ![]() | ||
Foran kamera | |||
Medvirkende | Nils Ahrén, Ivar Kåge, Richard Lund, Victor Sjöström, Jenny Tschernichin-Larsson ![]() | ||
Annen informasjon | |||
Farve/s.hv | Svart-hvitt | ||
Premiere(r) | 1913 | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb |
Livets konflikter er et svensk stumfilm fra 1913 i regi av Victor Sjöström og Mauritz Stiller. I begynnelsen var det tenkt at Stiller skulle regissere hele filmen, men på grunn av sykdom overtok Sjöström oppdraget. Manuskriptet ble skrevet av nordmannen Peter Lykke-Seest.[1]
Innspillingen av filmen skjedde på sensommeren 1913 på AB Svenska Biografteaterns studio på Lidingö. Filmen er trolig gått tapt.[1]
Da filmen ble vist på kinoen Röda Kvarn i Stockholm ble den akkompagnert av musikk framført av Röda Kvarns orkester med Gustav Erbs som arrangør og orkesterleder.[1]
Det har gått tredve år siden Otto Berners og Charles von Bartons vennskap ble brutt på grunn av at Berner har forfalsket et navnetrekk. De er begge nå politisk aktive og det drar i hop seg til en konfrontasjon hvor de står på hver sin side. Von Bartons sønn Berchthold har pådratt seg en stor spillegjeld og reddes av sin søster Lila, som selger sine juveler for å kunne betale. Noen dager senere er han imidlertid igjen skyldsatt. Lila er forelsket i Carsten Berner og har ikke fortalt om dette til sin far. Når han får vite dette forbyr han videre omgang dem imellom.[1]
Berner står i begrep for å erstatte von Barton som regjeringssjef og sistnevnte spiller da ut sitt trumfkort: Han ringer avisene og forteller om hendelsen for tredve år siden. Samtidig har von Bartons sønn utøket sin spillegjeld og for å kunne betale den forfalsker han sin fars navnetrekk. Den private pengeutlåneren, samme man som tredve år tidligere, oppdager dette og går til von Barton. Von Barton innser hva han har gjort og stopper avisopplaget. Han har mistet sin sønn, men vil ikke miste sin datter og sin forhenværende venn. Han går til Berner og foreslår at de skal bli venner igjen.[1]
Ingen svensk avis anmeldte filmen umiddelbart etter premieren premieren. Aftonbladet kalte filmen «noe svulstig i sitt innhold», men berømmet skuespillernes og regissørenes innsats. Nya Dagligt Allehanda berømmet i sin anmeldelse særskilt Sjöström og skrev att han «gir oss ett nytt bevis på sin skikkelighet som karaktersskuespiller og regissør». Afton-Tidningen berømmet likeledes Sjöström og også skuespilleren Nils Arehn. I Göteborg ble filmen kun anmeldt av Göteborgs Morgonpost, som i en kortfattet anmeldelse skrev att Sjöström gav «bevis på en kolossalt oppblåst mimikk» og at Greta Pfeil «glinset». I Malmö berømmet avisen Arbetet, med visse reservasjoner, Sjöström for dennes regi.