I dag er Krigsinvalideforbundet et tema som vekker stor interesse i samfunnet. Enten på grunn av sin historiske relevans, relevans i folks liv eller innvirkning på verden, har Krigsinvalideforbundet fanget oppmerksomheten til et stort antall mennesker. Fra sin opprinnelse til sin innflytelse på forskjellige områder har Krigsinvalideforbundet skapt debatter, motstridende meninger og endeløs forskning. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Krigsinvalideforbundet, og analysere dens betydning, innvirkning og relevans i dag. I tillegg vil vi undersøke hvordan Krigsinvalideforbundet har påvirket samfunnet og hvordan det fortsetter å være et tema av interesse for mange.
| Krigsinvalideforbundet | |||
|---|---|---|---|
| Stiftet | 21. april 1954[1] | ||
| Land | Norge | ||
| Opphørt | 31. desember 2013[2] | ||
Krigsinvalideforbundet ble etablert den 21. april 1954 for å ivareta interessene til de krigsskadde og krigsenker. Blant initiativtakerne var Jan Baalsrud (1917–1988) og Axel Middelthon (1911–1998).[3] Fra starten av var det ledet av salgsrepresentant Per Arnesen, assistert av lastebileier Harald Claes, mens Odd Westgaard var kasserer og Maria Fjærem var sekretær.[4] Bedre ytelser fra det offentlige var en viktig sak allerede fra starten, herunder målet om skattefri krigspensjon og bedre muligheter for omskolering. I 1957 overtok Jan Baalsrud som formann, mens Arnesen gikk over til å bli generalsekretær.[5] Deres nye rekonvalesenshjem i Bæreia ved Kongsvinger ble innviet 1959 og huset sytti kunstverk donert av norske kunstnere.[6] De opplevde også falskneri.[7] I 1963 arrangerte de filmuke på Klingenberg kino til inntekt for Bæreia, men også som et virkemiddel for å få oppmerksomhet rundt trygdeetatens manglende utbetalinger av en forhøyet krigsinvalide-pensjon.[8] Etter Erik Bye's TV-dokumentar om saken økte tilfanget av private donasjoner.[9]
I 1983 ga de ut Det glemte kompani. Til 30-årsjubileet hadde foreningen 5 000 medlemmer på 34 lokallag. Regjeringen spanderte middag, og det ble utgitt en minnemynt som bidro med rundt tjue millioner.[10] De hadde også et veteranhjem på Solhøgda ved Drøbak, som ble nedlagt i 1985. De utga tidsskriftet Krigsinvaliden'.
I 1984 vedtok styret i Krigsinvalideforbundet at Krigsinvalideforbundets historie skulle skrives. Oppdraget ble gitt til Hans J. Luihn. Boken fikk tittelen Men krigen er jo slutt, Universitetsforlaget 1990. Boken omhandler historien om de norske krigsinvalidene fra frihetskampen 1939–1945 samt historien om Krigsinvalideforbundet.[11]
Krigsinvalideforbundet ble nedlagt 31. desember 2013.[12] Forbundets arkiver ble overført til Riksarkivet i Oslo. Arkivet består av bl.a. sakspapirer, protokoller fra landsmøter, styremøter, komiteer og utvalg og ca. 12 000 personmapper over personer som har vært medlemmer av forbundet (krigsinvalider og enker/enkemenn). Arkivet inneholder også alle eksemplarer av tidsskriftet Krigsinvaliden fra 1956 til 2013. Alle rettigheter og ansvar for arkivet er overført til Riksarkivet.[trenger referanse]