Konsilet i Khalkedon

I dagens verden fortsetter Konsilet i Khalkedon å være et tema med stor interesse og relevans på ulike samfunnsområder. Enten det er på et personlig, faglig, faglig eller sosialt plan, fortsetter Konsilet i Khalkedon å være et tema som vekker interesse hos et bredt publikum. Etter hvert som vi beveger oss fremover i tid, blir viktigheten av Konsilet i Khalkedon stadig tydeligere, og dens innvirkning på livene våre er fortsatt betydelige. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Konsilet i Khalkedon og dens innflytelse på våre daglige liv, analysere dens relevans i ulike sammenhenger og undersøke utviklingen over tid.

Konsilet i Khalkedon
Fjerde økumeniske konsil
Dato8. okt.–1. nov. 451
StedKhalkedon, Bithynia
Anerkjent avDen katolske kirke, Den ortodokse kirke
Innkalt avKeiser Markian
Ledet avPaschanius (pavelig legat)
Tilstedeværende500 personer
Temaereutykiansk monofysittisme, Jesu guddommelige og menneskelige natur
DokumenterDen kalkedonske trosbekjennelse, fordømmelser av Eutykes and Dioskuros
Forrige konsilKonsilet i Efesos
Neste konsilAndre konsil i Konstantinopel
Kronologisk liste over økumeniske konsiler
Konsilet i Khalkedon

Konsilet i Khalkedon var et økumenisk konsil som ble avholdt fra 8. oktober til 1. november 451 i byen Khalkedon i Bithynia.[1] Det er det fjerde av de syv universelt anerkjente økumeniske konsiler, og regnes dermed av den katolske og den østlige ortodokse kirke som ufeilbarlig i sine dogmatiske definisjoner.

Beskrivelse

Hovedtemaet var dem eutykianske monofysittisme. Diskusjonene munnet ut i den khalkedonske trosbekjennelse, som presiserer Jesu guddommelige og menneskelige natur i større detalj enn den nikenske trosbekjennelse. De fremste talsmenn for monofysittisme ble fordømt (anathemisert) av konsilet.

Konsilet i Khalkedon markerer et veiskille i den ortodokse tradisjon. De orientalske ortodokse kirker aksepterer ikke konsilet som autoritativt, da de anerkjente monofysittismen. Den østlige ortodokse kirke, som den gang utgjorde del av samme kirke som den katolske, fordømmer monofysittismen som kjettersk. Flere ortodokse kirkehistorikere har forstått konsilet som en maktstrid av kirken i Roma for å skaffe seg særskilt patriarkalsk status over andre kirker, og de ortodokse kirkene har sett på dette som en nøkkelfaktor som bidro til det store skisma i 1054.

Bakgrunn

Konsilet i Khalkedon ble samlet av den østromerske keiser Markianus med motvillig godkjennelse av pave Leo I for å sette til side andre konsil i Efesos i 449 som pave Leo avviste som Latrocinium[2] eller «røverkonsilet». Konsilet i Khalkedon utstedte den kalkedonske trosbekjennelse, som benektet oppfattelsen av en enkel natur i Kristus, og erklærte at han hadde to naturer i én person og hypostase, sistnevnte var et teologisk begrep som særlig brukes for å beskrive de tre bestanddelene i Treenigheten, det vil si Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Det heter at Treenigheten er «tre personer i ett vesen», og at man tror på «Én Gud i tre personer». Det insisterte også på fullstendigheten i Jesu to naturer: både guddommelig og menneskelig.[3] Konsilet utstedte også 27 disiplinære kanoniske lover som regulerte administrasjonen av kirken og dens autoritet. I en ytterligere bestemmelse, senere kjent som kanon 28, erklærte biskopene at biskopen av Konstantinopel («Nye Roma») hadde en patriarkalsk status på andre plass etter biskopen av Roma.[4][5][6]

Litteratur

  • Hardon, John A.: Pocket Catholic Dictionary, 1985, Image Books Doubleday, New York, ISBN 0-385-23238-1, s. 123–124

Referanser

  1. ^ «Chalcedon», Dictionary.com, Unabridged. Random House, Inc.
  2. ^ Cross, F.L.; Livingstone, E.A., red. (1974): «Latrocinium», The Oxford Dictionary of the Christian Church, 2. utg., Oxford: Oxford University Press
  3. ^ Meyendorff, John (1989): Imperial unity and Christian divisions: The Church 450-680 A.D. The Church in history. 2. Crestwood, NY: St. Vladimir's Seminary Press. ISBN 978-0-88-141056-3, s. 167-178.
  4. ^ Schwerin, Philip: How the Bishop of Rome Assumed the Title of «Vicar of Christ» Arkivert 5. august 2017 hos Wayback Machine. (PDF), s. 3. Siat: «Leo believed that in him was the voice of Peter. The Fourth Ecumenical Council at Chalcedon in 451 declared that Constantinople had the same patriarchal status as Rome (28th canon), a statement with which Leo never agreed, and which he even tried to declare invalid. When Leo tried to reinstate a defrocked French bishop, St. Hilary who presided over the Gallican Church as Supreme Pontiff, told Leo to keep his Roman nose out of French affairs. Leo’s aspirations were strongly opposed, especially by the patriarch of Constantinople. Yet through him the papacy still gained some ground.»
  5. ^ Bokenkotter, Thomas (2004): A Concise History of the Catholic Church. Doubleday, ISBN 0-385-50584-1, s. 84.
  6. ^ Noble, Thomas; Strauss, Barry (2005): Western Civilization. Houghton Mifflin Company, ISBN 0-618-43277-9, s. 214.

Eksterne lenker